Test av kompakte lydkort

Lydkortets oppgave er ganske enkelt å konvertere analog lyd til digital informasjon og omvendt, slik at man kan spille inn og redigere lyd i en datamaskin med egnet programvare. Enkelt oppsett og lav vekt, kombinert med enkel funksjonalitet og god lyd, er hva en hardt arbeidende musiker trenger på veien og hjemme. Og det skal helst ikke koste skjorta heller. Det produseres en rekke lydkort som oppfyller disse kravene. Vi har tatt en titt på hva som eksisterer på det norske markedet, sammen med metal/prog-musikeren Kathrine Shepard, bedre kjent som Sylvaine, og musikkprodusent og låtskriver Jan-Tore Diesen.

Lydkort som dekker ulike behov

Shepard reiser mye og jobber både i Norge og Frankrike. Hun er avhengig av et portabelt oppsett. Diesen jobber som studieprogramleder ved Høyskolen Kristiania.

– Min rigg er egentlig litt gammel, sier Shepard.

– Jeg har brukt et Native Instruments-lydkort i mange år, og kjører fortsatt Logic 9, fordi det funker. I bunnen er det to Mac-laptoper, hvor den ene kun kjører Garageband for kjappe skisser.

Diesen jobber oftest i større studioer, men:

– Jeg kan ikke være låst til én metode, og veileder studenter på alle typer oppsett. Til testen brukte jeg en ganske ny Powerbook med USB C.

– Alle er enkle å koble til

Vi har testa fem lydkort. De er valgt fordi de ligger ganske nær hverandre prismessig og med tanke på spesifikasjoner. Vi prioriterer denne gangen lav pris og enkelhet.

– Alle lydkortene gjør det de sier de skal gjøre, og alle er enkle å koble til. Selv om jeg bruker en eldre rigg og ikke nyeste programvare, så er det ingen av modellene som har problemer, sier Shepard.

Hun har lagt til grunn lydkvalitet, førstegangsbruk, vekt, størrelse og hva slags programvarepakkeløsninger som kommer med lydkortet, såkalt bundling.

– Alt er testet flatt og tørt og med omtrent samme settinger. Jeg har spilt inn kassegitar og min egen vokal rett i kortet. Kassegitaren er en Taylor 114ce med Taylor Expression-system og mikrofonen er en Blue Microphones Bluebird Condenser Mic.

M-Audio: – Jeg likte det godt

M-Audio M-track er testens rimeligste lydkort. Kvalitetsforskjellene fra dyr til rimelig er ikke veldig stor.

– Jeg opplever at dette lydkortet gir mye valuta for pengene, sier Shepard.

– Selv om esken er stor, er ikke lydkortet tungt, men det er litt stort. Det er et lite minus for oss som reiser mye, men det er ingen stor innvending. Pakkeløsningene er en fin godtepose med Pro-Tools, Ableton og en rekke plug-ins. Brukergrensesnittet er lett å forstå med tydelige kontroller. Det gjelder for alle kortene, forklarer Shepard.

Inngangsvolumet er meget kraftig.

– Da jeg plugget til gitar, gikk den i rødt nesten med en gang. Kortet er utstyrt med 20db-pad, så det er intet problem, men man må være obs på det. Nivåene er enkle og intuitive å lese av. Lyden virker balansert og fin, men jeg savnet litt presence, særlig på gitaren, som opplevdes litt matt. Dette kan løses med EQ, og på vokalen fungerte det fint. Litt sparsom på høyfrekvenser, men absolutt flatterende lyd. Jeg likte det godt.

– Fin begynnermodell

Diesens utgangspunkt for testen er at han har mange studenter som trenger veiledning i jungelen av utstyr.

– Jeg har tenkt på hvilke utfordringer man møter når man jobber på en scene eller er i en samarbeidssituasjon, og hvilke funksjonaliteter jeg savner eller liker, forklarer han.

Diesen opplever M-Audio M-track som et fint og elementært lydkort.

– Dette fungerer helt fint, men er nok først og fremst for den som er ny. Det er som Shepard sier: Alt er tydelig merket og lett tilgjengelig, men litt stort. Det har USB C og det er flott. Modellen er enkel, uten noe ekstra, så hvis du er viderekommen er ikke dette noe for deg, men helt fin som begynnermodell.

Focusrite: Farger lyden mest

Focusrite Scarlett 2i4 er en kjent klassiker som kommer i en rekke varianter.

– Både chassis og kabler er røde! De er konsekvente i design, sier Diesen og ler.

– Umiddelbart ser jeg at den har en monobryter for blant annet sjekking av eventuelle fasefeil. Det liker jeg. Det er fire porter ut, samt to innganger. Du kan velge hvilken port du skal lytte til med en egen knapp, og det er flott. Eksempelvis kan du veldig enkelt sjekke direkte at klikket i lyttingen til trommisen er riktig.

Utgangene er alle phono/RCA-utganger. Det synes Diesen er negativt.

– Jeg savner balansert jack-plugg, men utgangene er veldig fleksible med mange muligheter. Det er egentlig seks utganger, men de to første er speilet. Det vil si at samme signalet går til fire utganger.

– Denne kjenner jeg godt fra før, men har ikke prøvd den nye versjonen, sier Shepard.

– Prisen og størrelsen er det ingenting å si på, og det er bra, men den er litt tung. Man kan bli litt skakk i skulderen.

Også denne kommer med Pro-Tools, Ableton og en rekke plug-ins. Brukergrensesnittet er tydelig og intuitivt. Lysene rundt knappene som viser inngangsvolum og lignende, er det eneste Shepard ikke synes er tydelig.

– Det er litt vanskelig å lese. Inngangsvolumet, derimot, er lettere å jobbe med enn M-Audio, og lydbildet er balansert. Men dette lydkortet farger lyden mest av alle. Det er litt nasalt og det overrasker. På gitaren låter det nesten som den er EQ-et pre opptak. Men på stemmen fungerer det veldig godt. Dette lydkortet gir også mye valuta for pengene.

Native Instruments: Lite, lett og anvendelig

Neste lydkort er Native Instruments Komplete Audio 6. Eksemplaret vi tester er en pre-prod-modell, men det skiller seg ikke ut på annen måte enn litt kosmetisk. Lydkortet er testens dyreste.

– Lite og lett, og det er veldig positivt. Inkludert i pakka er Ableton og plug-ins. Det er litt magert, men helt greit. Også dette kortet er enkelt å bruke og indikatorene er lette å lese av. Rett på sak og ikke noe dill, sier Shepard.

Hun opplever at inngangsvolumet er litt lavt. Vi gjør en generell sjekk. Det viser seg at for en del mikrofoner med lavt utgangsvolum, for eksempel en del stormembranmikrofoner, lønner det seg å bruke en ekstern forforsterker (booster) for å få mer volum når du bruker lydkort som kun får strøm fra USB.

– Det er ikke noe problem så lenge du vet om det. Lyden er meget fin og nøytral. Kanskje ørlittegrann spiss på vokalen, men det løser man med EQ. Dette er et fint lydkort, sier Shepard.

Lydkortet faller i smak også hos Diesen, som mener at dette er testens mest anvendelige.

– Dette er det kortet som er mest tilrettelagt for ulike typer bruk. Det er det eneste som har flere hodetelefonutganger, og det liker jeg. Denne har også monobryter. I likhet med de andre, er MIDI-funksjonaliteten sømløs. Alt dukker opp der det skal. Dette lydkortet vil kunne funke både i studio og live. Totalt har det seks innganger, hvorav fire analoge og to digitale SPDIF-porter. Inn- og utgangene har dedikerte funksjoner, som gjør at man slipper å flytte på ting i oppsettet.

Fluid Audio: – Til studiobruk

Lydkortet fra Fluid Audio er ganske nytt. Vi ble introdusert for det på NAMM, hvor det ble veldig godt mottatt.

– Fluid Audio SRI-2 er et interessant lydkort, sier Shepard.

– Ideelt sett er det litt for stort og tungt for reising, og det er viktig for meg. Det leveres med Cubase som det eneste i testen. Jeg savner plug-ins, og personlig ville jeg nok heller hatt Ableton.

Også her blir inngangsvolumet oppfattet som litt lavt, en forforsterker hadde hjulpet.

– Det forvrenger ikke lyden og gir litt headroom, men uten booster kan det være fare for litt støy. Lydkortet er meget brukervennlig med store, tydelige knapper. Lyden er nøytral og god og har et bredt spekter. Kanskje litt slank i bassen, men det har en briljant og fin topp i vokalopptaket.

Det hører med at Fluid Audio selv har lagt vekt på at kortet har utganger for to par høyttalere, slik at du eksempelvis kan A/B-sjekke opptaket mot to forskjellige høyttalerpar. Flere modeller kan fasilitere dette på mange måter, men for Fluid ser det ut til å være et viktig poeng, noe Diesen også har bitt seg merke i.

– Jeg liker at det er to utganger, men jeg hadde nok håpet på at man kunne sende to forskjellige mikser, én til kontrollrom og én til eksempelvis sangrommet. Det kan man ikke, så da er dette ment til å brukes som et lydromverktøy. Vi snakker om A/B-lytting mellom to forskjellige høyttalere her. Det er et godt verktøy i en lytte/mikse-sammenheng, men live ville jeg ikke brukt det.

Lytteromtanken blir understreket med sum-bryter. Normalt sendes input 1 til venstre kanal og input 2 til høyre, men sum-funksjonen kombinerer begge til ett monosignal.

Verdt å nevne er at dette er det eneste lydkortet uten MIDI.

PreSonus: – Mest praktisk på reise

Sist, men ikke minst sjekker vi ut PreSonus Studio 26 – et firma som har lang fartstid med slike produkter.

– Dette er et helt elementært lydkort, to inn, fire ut, sier Diesen.

– MIDI-funksjonaliteten dukker opp uten problemer, og legger seg der den skal. Dette lydkortet gir deg de funksjonene du trenger, og det er lite og hendig med tanke på vekt og størrelse. Men siden det er så lite, blir volum- og gain-knottene veldig tett på hverandre, og hvis du skal bruke det live, er det fort gjort å ta feil knott. Det minner meg mest om Scarlett, men jeg foretrekker nok det framfor Presonus, selv om forskjellen er minimal.

Shepard kjenner ikke så godt PreSonus fra før, men hun liker størrelsen.

– Dette er nok det minste av alle, selv om det er litt tungt. Definitivt det mest praktiske å reise med. Det kommer uten programvare, og det er negativt (Red.anm: Etter at testen gikk i trykken, er vi blitt informert om at lydkortet kommer med en pakke bestående av programvare for innspilling, Studio One Artist, samt Studio Magic Plug-in Suite.). For min del spiller det ingen rolle, men er du ny, kan det være fint med en startpakke. Brukergrensesnittet er meget enkelt og vil være til fordel for dem som er ferske, sier Shepard.

Indikatorlysene er enkle å lese. Inngangsvolumet er veldig høyt, og Shepard må bruke pad på alle striper.

– Uten pad går det i rødt med en gang. Lyden er litt nasal, og mangler samtidig litt fylde. Det gjelder spesielt på gitaren, som nesten føles pre-EQ-et. Vokalen derimot, er det mye fin presence og veldig mye luft i.

Hvilket skal jeg velge?

Shepard påpeker at nivået er svært jevnt, så personlige behov og preferanser vil være rettesnoren for den enkelte.

– Jeg gir PreSonus lavest karakter, på grunn av manglende pakkeløsninger på programvare. Favorittene er enten M-Audio eller Native Instruments, sier Shepard.

Diesen opplever Focusrite som vinneren blant de minste og mest portable, mens Fluid Audio er fint til studio-, mikse- og postproduksjonsbruk. Han ville riktignok ikke tatt med dette live. M-Audio er en fin begynnermodell, ifølge Diesen.