Tester fremtidens konsertformer

Cikada har ikke revolusjonert driften etter å ha vært med i New Aud-prosjektet, men vi har økt bevisstheten om virkemidler vi kan bruke for å gjøre noe mer ut av konsertene, til også å bli sosiale opplevelser, sier Maria Fonneløp, manager for Cikada.

Ensembler fra 18 europeiske land har vært med i det EU-finansierte prosjektet New Aud (New Audiences). Bakgrunnen er lav tilstrømning til konserter med moderne repertoar, og målet har vært å finne frem til en egnet konsertform for samtidsmusikk. I alt 32 ensembler har utforsket nye måter å holde konserter på, og representanter for ensemblene har jobbet sammen i grupper. Fra Norge har Cikada og Oslo Sinfonietta deltatt.

– Å bli del av dette europeiske nettverket har en veldig stor verdi i seg selv. I tillegg har vi fått være med å inspirere hverandre til å tenke nytt og prøve ut. Felles for oss er ønsket om mer publikum, og da er det nyttig å bli minnet om at publikum er enkeltpersoner, ikke en stor masse, sier Fonneløp.

På yogamatter

Ensemblene som har deltatt i prosjektet har prøvd ut ulike ting. Noen plasserte publikum i fluktstoler, andre «gikk online» ved å strømme konsertene direkte. Da Cikada innbød til New Aud-konsert på Akershus festning (i regi av Ultimafestivalen), ville de lage en sosial tilstelning ut av konserten. De tilbød suppe og vin i borggården, oppfordret musikere, komponist og dirigent til å mingle i pausen, fikk komponisten til å lage en lydinstallasjon, og tok publikum med på en vandring gjennom festningen som del av konserten. Der konserten ble spilt, la de frem yogamatter foran benkene.

– Jeg kan ikke huske at noen la seg ned, men et par yngre folk satte seg der, sikkert for å komme enda tettere på musikerne, sier Fonneløp og legger til:

– Vi har ikke hatt behov for å være så veldig eksperimentelle, men ville gjøre noe med rammen og stemningen for konserten, slik at det blir behagelig for publikum.

– Har dere kommet frem til hva som er det viktigste for å skape en god konsert?

– Det aller viktigste er å opprette kontakt, få tillit hos publikum. Opplevelsen kan bli ødelagt hvis det er for stor avstand mellom sal og scene, ikke bare fysisk, men i form av manglende utstråling fra de som spiller, sier hun.

Ville ha bevis

Da prosjektet startet opp for vel to år siden, ønsket ensemblene å finne ut hvilke konsertformater som tiltrekker folk. Forsker Heather Maitland fra universitetet i Warwick i England samlet inn forskningsmateriale fra hjerneforskning, sosiologi og arkitektur om hvordan publikum lytter, hva de velger å lytte til, hvordan musikksmaken utvikles. Det ble også gjennomført spørreundersøkelser og intervjuer med publikumsgrupper. Det toårige prosjektet er nå avsluttet, og en forskningsrapport er levert. På nettsiden til New Aud blir erfaringene etter 62 konserter og 19 samlinger delt.

– Prosjektet har knyttet ensemblene sammen, de hjelper hverandre, gir innspill, og det er svært nyttig, for alle har publikumsutfordringer, sier prosjektleder Thomas Demi-doff fra Den danske komponistforeningen.

– Må man gjøre noe med den tradisjonelle konsertformen?

– Ja! Det er krise for samtidsmusikken i Europa. Selvfølgelig er det ensembler som gjør det godt, men trenden er nedslående. New Aud-prosjektet har vist at musikere må ned fra pidestallen og i øyehøyde med publikum. Vi må gi dem noe så de vil komme til selve konserten, de færreste kommer kun for å høre musikken, sier Demidoff.

Han understreker at prosjektet har vist at det er viktig for publikum å oppleve kontakt med musikerne.

– En av hypotesene har vært at vi kan få mer publikum ved å finne andre type lokaler enn konsertsalen. Det stemmer. Spill andre steder!

Maria Fonneløp liker oppfordringen, men mener forutsetningen må være at det er kunstnerisk motivert.

– Cikada gikk inn i prosjektet med innstillingen «hva kan vi gjøre med den gode gamle konsertformen»? Kanskje er det bare små ting som skal til. Selv er jeg glad i grensesprengende prosjekter, men mener fortsatt at den gamle konsertformen har en verdi: god musikk, spilt av gode musikere, i en rekkefølge uttenkt av folk som kan det.

Vil styrke musikkopplevelsen

Framtidens konsertform, og hva som gjør en konsert god, er et tema flere er opptatt av: Samtidig som ensembler i Europa har vært engasjert i New Aud-prosjekter, har studenter på Barratt Due musikkinstitutt hatt sitt eget seminar om hvordan man får til god kommunikasjon mellom sal og scene.

– Jeg er opptatt av hvordan utøvere kan øke musikkopplevelsen for konsertgjengerne. Jeg har opplevd hvor fint det er når man kjenner et slags fellesskap med utøverne på scenen – og det motsatte. Det handler ikke nødvendigvis om å kommunisere verbalt med publikum. Jeg tror det dreier seg om å overføre energi, om å smitte publikum med gnist og inspirasjon, sier Thormod Rønning Kvam.

Han studerer piano og etterspurte et seminar om retorikk for å få innspill til hva som skaper god kontakt mellom publikum og musikere. Kjell Terje Ringdal, assisterende professor i retorikk ved Markedshøyskolen, møtte studentene, som ville ha svar på mange spørsmål: Hvordan styrke musikkopplevelsen på klassiske konserter? Er det mer flørting og flere anekdoter som må serveres fra podiet? Hva er fremtidens konsertform?

På vei mot paradigmeskifte

Grete Helle Rasmussen, leder for Praktisk pedagogisk utdanning (PPU) på Barratt Due, mener vi er på vei mot et paradigmeskifte og at musikere må ruste seg til det.

– Folk kan oppleve musikk når som helst. Hvordan motiverer vi da publikum til å oppsøke en konsert? Jeg tror nøkkelen er å kommunisere til publikum at vi gjør noe felles. Jeg ønsker at studentene får innblikk i hva det kommunikasjonsverktøyet består i. Hvordan begeistrer vi publikum? Nå er vi i en helt ny tid, vi må tørre å representere oss selv og musikken uten å tro at det blir plumpt, sier hun.

Kjell Terje Ringdal mener musikere må ta i bruk retorikk for å skape et fellesskap med de som er kommet for å lytte til musikken.

– Mange er nok redde for å være belærende, at det de sier skal være banalt, eller overdrevent pedagogisk. Men jeg liker å høre hva kunstmaleren eller komponisten har tenkt. Det handler om å få en tilkopling til det jeg hører, slik at opplevelsen blir større, sier Ringdal.

Han forteller at han har vært på konserter hvor pianisten nærmest ikke så ut til å merke at det var publikum i salen. Folkelighet er fint, det forringer ikke kunsten, mener han og karikerer den klassiske konsertformen: Musikerne holder på i sin boble, og utstråler at «vi lar dere aller nådigst høre på».

– Det minner litt om fotballidretten før. Proffene spilte som om publikum ikke fantes. Bobla sprakk med John Carew. Han søkte applaus for sine driblinger, løp frem foran kamera. Med ham ble det interaksjon med publikum. Rockemusikere har alltid vært mer i dialog, de får publikum i rytme, til å vifte med lightere. Så mitt lille anliggende for klassiske musikere er: Skap den samme dialogen! Kommunikasjon trenger ikke være verbal. Men det må være en type kontakt.