I kulturministerens kommentar til Musikkultur sitt intervju med meg, som ble publisert 22. oktober, kommer det få konkrete svar på mine viktigste betenkeligheter rundt dagens DKS-ordning. Derimot finner jeg noen signaler som jeg ønsker nærmere utdypet.

Det hevdes at Kulturtanken er viktig for departementet. Men hvilken verdi har det når etatens innhold og diskurs kan oppleves som avvikende for oss i førstelinja som realiserer DKS?

Hvorfor vektlegges ikke uavhengighet i tildelingsbrevet?

I kommentaren skriver kulturministeren videre at «Vi har som mål at alle barn og unge skal ha tilgang til kulturtilbud med høy kunstnerisk kvalitet, aktualitet og relevans, og få anledning til å delta og utfolde seg i et fritt og uavhengig kulturliv.»

Hvorfor vektlegges ikke denne type føringer i tildelingsbrevet fra Kulturtanken, framfor satsinger som kan oppfattes som instrumentelle og styrende?

Minimal statlig styring?

Kulturministerens uttalelse om «høy kunstnerisk kvalitet» og den frie utfoldelse harmoniserer eksempelvis med Hedmark fylkeskommunes føringer til DKS Hedmark, ved stiftelsen Turnéorganisasjonen og de andre autonome kulturinstitusjonene i fylke og region.

Hva gjelder stortingsmelding nr. 8 (2008) der det påpekes minimal statlig styring, har jeg følgende to spørsmål:

Fra kulturministeren etterlyser jeg fortsatt hvilke argumenter som ble lagt til grunn for å opprette en statlig etat med 40 årsverk og et budsjett på 92,2 millioner kroner som avviker stort fra nevnte stortingsmelding, samtidig som vi nasjonalt i det operative mangler nevnte 15 til 25 millioner kroner for å opprettholde vårt aktivitetsnivå.

Ble aldri utredet – hvorfor?

Hvorfor ble ikke opprettelsen av et nasjonalt DKS-nivå eksplisitt offentlig utredet med påfølgende høringer?

Skal ikke DKS bygges nedenfra?

Videre bekrefter kulturministeren min betenkelighet når hun selv skriver følgende: «Det er kommunene og fylkene som velger hvilket tilbud barn og unge skal få gjennom DKS…» Innebærer ikke det at organiseringen skal bygges nedenfra, og med et eierskap til det nasjonale nivået?

Én kulturpolitikk uansett alder?

Til slutt vil jeg stille et spørsmål som, uavhengig av neste års presentasjon av en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur, berører den pågående regionreformen: Går regjeringen med prinsippet om armlengdes avstand i bunn, inn for én kulturpolitikk uansett alder?