– Jeg tror ikke at de som deltar i- og grunnlegger disse helsemetodene innser hvilket alvor det medfører

Timani er et populært valgemne ved Musikkhøgskolen. Forsker retter kritikk mot alle helsemetoder hvor man «leker kliniker uten kvalifikasjon». – Våre ansatte er undervisere, ikke terapeuter, svarer NMH. 

– Et populært valgemne

Timani-metoden har vært innom flere offentlige og private skoler som en del av fysiologiemner, men som eneste offentlige høyskole tilbyr Norges musikkhøgskole (NMH) Timani i form av et selvstendig valgemne. 

I tillegg er innføring i metoden en del av Bevegelse I-emnet for bachelorstudenter som går klassisk utøvende med sang som hovedinstrument. Timani tilbys også i form av veiledningstimer utenfor studiekatalogen.

– Det er et valgemne som er veldig populært. Det har alltid vært flere påmeldte enn det er plasser på kurset, og det synes jeg sier mye, forteller førsteamanuensis Vibeke Breian som er faglærer i emnet på NMH. 

Hun kjenner seg ikke igjen i erfaringene til de tre musikerne som Kontekst tidligere skrev om, og signerte også under på den påfølgende kommentaren.  

Breian uttaler seg lenger ned i denne artikkelen om hvordan faget undervises på NMH. 

Slik ble Timani en del av Musikkhøgskolen  

Som vitenskapelig høyskole har NMH selvakkrediteringsrett for studier. Det betyr at skolen selv skal sikre at den har systemer for å opprette, vedlikeholde og nedlegge studier i henhold til kravene, og at NMH står fritt til å utvikle studiene sine innenfor kravene i studiekvalitets- og studietilsynsforskriften.

Det var den forrige NMH-ledelsen som tok beslutningen om å implementere Timani i emnekatalogen i 2017. Rektoratet på skolen ble skiftet ut i 2021.

Peter Tornquist, som var rektor frem til 2021, refererer til nåværende ledelse for uttalelser.

Forslag til nye valgemner blir først vurdert og meldt inn via fagseksjonslederen, som først og fremst tar imot innspill fra lærere. Akkurat hvor ideene kommer fra til lærerne, blir ikke loggført, forklarer nåværende rektor Astrid Kvalbein. 

Forslaget blir gått gjennom av valgemnekontoret i studieadministrasjonen, som kvalitetssikrer emnebeskrivelsen, regner på kostnader og forbereder sak til studieutvalget. Studieutvalget, som jobber på delegasjon fra styret og rektor, går til slutt gjennom katalogen av valgemner og vedtar opprettingen, eller ikke, av de ulike emnene.

– Prosedyren med Timani var at det først var et prosjekt i regi av CEMPE, senteret for fremragende utdanning i musikkøving, som så levde videre i form av et valgemne, sier Kvalbein.

Hun forklarer videre at Timani, som de andre valgemnene, er omfattet av kvalitetssikringssystemet til NMH som skal fange opp eventuell svikt.

– De årene vi har hatt emnet, har vi ikke fått klager på innholdet. Tvert imot har det vært stor interesse for det, sier rektoren. 

Ifølge NMHs strategi for tiåret frem mot 2025 skal skolen jobbe målrettet for å styrke fokuset på musikerhelse. Ambisjonen er å «øke bevisstheten rundt temaet generelt, bygge kunnskap om hva som fremmer god musikerhelse og bidra til å integrere denne kunnskapen i undervisningen og i fagmiljøene». 

Som en del av denne satsingen har skolen blant annet etablert en egen bolk med valgemner innenfor musikerhelse, det er opprettet tilbud i prestasjonsforbedrende emner og veiledningstimer utenfor studiekatalogen, og det er ansatt en fysioterapeut som for øvrig er under utdanning på IMB for å bli sertifisert Timani-lærer. 

Forsker: – Musikerhelse er ekstremt polemisk 

Timani er nå ett av åtte valgemner man kan samle under overskriften «musikerhelse» på Musikkhøgskolen, sammen med fag som folkedans, bevegelsestrening for musikere, mentale øvingsstrategier og Alexanderteknikk. 

Sistnevnte er internasjonalt mer utbredt enn Timani og andre nye, men sammenlignbare metoder. Store norske leksikon beskriver Alexanderteknikk som en «alternativ selvutviklingsmetode» fordi den skiller seg fra mer tradisjonelle forståelser av selvutvikling:

«Metoden fokuserer på kroppsbeherskelse som forutsetning og virkemiddel til mental ro og selvkontroll.»

Lignende fokus på forbindelsen mellom kropp og sinn finner man i flere av helsemetodene man kan knytte opp mot prestasjonsfag. 

Doktorgradsstipendiat Ioannis Theodoridis, som forsker på musikeres fysiske evner og vansker på NMH, har lang erfaring med denne typen metoder i musikkutdanning. 

Han har selv besøkt ulike Timani-undervisningstimer og andre musikerhelsemetoder. Theodoridis uttaler seg i denne artikkelen om disse metodene på generelt grunnlag, men påpeker samtidig at alle uttalelsene i så måte også gjelder av Timani. 

Han beskriver musikerhelse som «et ekstremt polemisk og konkurransehardt tema» hvor diskursen er tungt formet av helsetrendene ellers i samfunnet. Oppblomstringen av wellness-industrien, der grunntanken er at all helse kan kommersialiseres, har hatt stor innvirkning på hele feltet, forklarer stipendiaten.

Selv er han klassisk gitarist som blant annet har studert folkehelse og motorikk. Han har gjennom reiser og forelesninger kommet over mange prestasjonsfremmende helsemetoder.

– Mange ligner i stor grad på hverandre. I prestasjonsfag, der studenter scorer høyt på helserelaterte plager og leter etter svar, finnes et enormt vakuum som må fylles opp. Metoder dukker opp overalt. Det er en stor kamp om hvem som skal fylle det vakuumet, sier Theodoridis.

Problemet oppstår når dette vakuumet fylles med løsninger som krever egenskapte sertifiseringer utenfor helsevesenets prosedyrer for kvalitetssikring. 

– Da investerer du ofte opp mot hundre tusen kroner i en alternativ utdanning som bare er «gyldig» dersom du lærer den bort til andre. Din legitimitet blir avhengig av metodens legitimitet, og da kan du absolutt ikke kritisere den.

– Det handler om å «redde verden»

Intern kritikk kan også bli vanskelig når en metodes uttalte funksjon er å forbedre helse. 

Alle typer wellness-metoder sirkulerer rundt narrativet om å «redde verden» og «redde musikerne», påpeker Theodoridis. 

– Om du kritiserer er du imot dette budskapet. Du rekrutteres – reddes, på en måte – og blir en slags frivillig misjonær mens du implisitt gjør reklame for akkurat den metoden, forklarer stipendiaten og utdyper:

– Det er wellness-industriens standardmodell som alle ‘alternative metoder’ følger. Jeg tror ikke at både de som deltar i- og de som grunnlegger disse helsemetodene helt innser at de blindt følger den normen og hvilket alvor det medfører.

Helsemetodene selger seg gjerne inn med en pitch om at de hjelper studentene med noe de mangler, og at denne hjelpen har vitenskapelige belegg. Theodoridis peker på at det stemmer iblant, men at de gode tingene som tilbys ofte er hentet fra offentlig forskning på andre felt.

I teorien er denne kunnskapen allerede åpen for allmennheten, så det hele handler egentlig om kommersialisering av kunnskapsformidling, sier han.

– Man tar statlig finansiert forskning og pakker det inn i private metoder, og selger det inn til statlige institusjoner. Det har en veldig rar struktur, men det er sånn det fungerer – ikke bare innenfor musikken.

«Det må selvsagt være lov å tjene penger, men det er utrolig mange etiske spørsmål som dukker opp».

Theodoridis forteller at han er svært skeptisk til at denne bakgrunnsinformasjonen, som jo ofte har solid akademisk forankring, sjelden refereres ordentlig, for da fungerer metodens grunnlegger som en portvakt til informasjon. 

I stedet for at metoden ses på som en formidler av offentlig kunnskap, som egentlig bare ville vært allmenn pedagogikk, blir forskningen sett på som en enhetlig del av metoden selv. 

Som et forenklet eksempel foreslår stipendiaten at han skulle kunne undervise studenter i hjerte- og lungeredning og kalle det for Theodoridis-metoden.

– Da gjør jeg riktignok noe allmennyttig i min pedagogiske formidling av livreddende teknikker med vitenskapelig belegg, og bør få en viss kred for det. Men om jeg gjør en studie på effektene av metoden min, spørs det om det er metoden eller førstehjelpsøvelsene som gir effekt, og det spørs om en utdanningsinstitusjon bør og kan lære hjerte- og lungeredning uten min metode eller ikke.

Kanskje er den hypotetiske Theodoridis-metoden pedagogisk avgjørende i formidlingen, og det er i så fall der fokuset bør ligge i debatten om hvem som skal kunne lære bort hva, mener han.

– Mange etiske spørsmål   

Selv om restriktiv referering til bakgrunnsinformasjon ifølge Theodoridis kan ses på som nok en standard for hvordan man tjener penger i wellness-industrien, ser han det som et etisk vanskelig sted å befinne seg.

– Spesielt når det gjelder helse i offentlig utdanning. Det må selvsagt være lov å tjene penger, men det er utrolig mange etiske spørsmål som dukker opp når du kommersialiserer helsepedagogikk.

Fordi mange studenter sliter med enten teknikk, helse eller begge deler, og når god informasjon mangler, blir mange musikere desperate i jakten på svar. 

– Når man da finner nye ideer er det lett å bli nyfrelst, sier Theodoridis.

– Det er egentlig ikke så rart, for i en presset situasjon tror og håper man virkelig at man endelig har funnet løsningen. Hele karrieren står jo kanskje på spill. 

Theodoridis sier at jakten på det «riktige svaret» ikke er noe nytt innenfor prestasjonsfag, og at en del instrumentlærere lover lignende store kroppslige og spilltekniske forvandlinger. 

– Selvfølgelig er det vel ment, men det er også vanlig at disse løsningene ikke fungerer – noe som egentlig ikke er rart når de bygger på antagelser om kroppen som ikke stemmer. Kroppens bevegelsessystem er komplekst på en annen måte enn hva mange forestiller seg, og frem til den allmenne bevisstheten rundt dette styrkes, kommer desperasjonen etter bedre løsninger til å fortsette å gro blant mange studenter. 

– Åpenheten kan fort bli farlig

En måte å erkjenne denne store utfordringen på, er å utlove en «helhetlig» løsning, fortsetter Theodoridis. Metodene kaller seg ofte holistiske, og for å dekke alt i den holistiske løsningen som utloves, drar man ofte inn ulike spirituelle ideer som løsningen på personens resterende problemer.

– Noen liker sånt, men det medfører ytterligere etisk bagasje og ansvar. Selv når man får tak i en hel del viktig og god informasjon, løser det selvfølgelig ikke alt i livet. Men wellness-metoder har alltid lovet en løsning til de nye problemene som du blir oppmuntret til å fortsette å grave frem, enten gjennom egen eller assistert introspeksjon. 

«Din legitimitet blir avhengig av metodens legitimitet, og da kan du absolutt ikke kritisere den.»

Og fordi metodene gjerne eksperimenterer på grensene av etablert kunnskap, kan intern kritikk og skepsis bli sett på som en mangel på åpenhet for nye ideer.

– Åpenhet skal så klart være noe godt, men når man går inn i personers helse og psykologi, er ingen ideer nøytrale. Fysisk og psykisk skjøre mennesker havner i en utsatt posisjon når de er desperate etter svar, og de evner ikke selv å bedømme hva som er bra eller dårlig informasjon. Da blir åpenheten farlig, og det blir ofte en «slippery slope» ned mot ordentlig helsefarlig pseudovitenskap, sier Theodoridis og legger til:

– Oppfordringen om å shoppe seg til «sin egen løsning» blir da verken nøytral eller etisk uproblematisk.

– Kan gå ordentlig galt 

Theodoridis ser «hobbyterapien» som ofte implementeres i disse helsemetodene som en del av en større samfunnstrend der alt lett psykologiseres. Generelt sett er han skeptisk til denne trenden, som han påpeker at også påvirker deler av prestasjonspsykologi og andre populære retninger som positiv psykologi. 

– Der kan alt skyldes på et psykologisk fenomen uten ordentlig belegg. Da flytter man ubevisst problemfokuset fra de strukturelle og sosiale faktorene i arbeidsmiljøet og -kulturen som skaper problemer, og man flytter skylden over på individet.

Fremfor alt er Theodoridis skeptisk på grunn av alvoret som ligger i å leke kliniker uten faktiske helsekvalifikasjoner.

– Har man en hammer – i dette tilfellet noen ideer fra psykologien – ser alt ut som en spiker. Det er utrolig viktig at riktig psykologisk støtte finnes på høyskoler, men når det gjøres på et naivt vis kan mye gå ordentlig galt.

Å få metoden sin tatt inn på etablerte utdanningsinstitusjoner er blodig alvor rent økonomisk, forklarer stipendiaten videre, fordi campus fungerer som rekrutteringsarena til de private sertifiseringskursene og ikke minst har foten inne på høyskolene enorm betydning for metodens legitimitet.

Samtidig er det veldig få, om noen, musikkinstitusjoner som ikke tar inn noen form for alternativ prestasjons- eller helsemetode for å fylle litt av det vakuumet som er der, presiserer Theodoridis.  

– Fremfor alt om metoden lover å takle helseproblemer, for da viser jo institusjonen handlingskraft. Det er tross alt en enklere løsning enn å faktisk gjøre dypere endringer i virksomheten og kulturen som fører til disse problemene i utgangspunktet. 

Utvider valgemnet 

I forkant av at Timani ble tatt inn som valgemne på NMH var det altså gjennomført et prosjekt på høyskolen i regi av CEMPE i 2015. 

Prosjektet kartla erfaringene til førsteamanuensis Vibeke Breian og hennes seks saksofonstudenter med Timani-metoden over tre måneder – parallelt med at Breian tok den treårige utdanningen på IMB for å bli sertifisert Timani-lærer. 

I mellomtiden, fra dette første prosjektet ble gjennomført til Timani ble tatt inn som valgemne, var metoden en del av flere prosjekter på NMH i regi av Breian og Tina Margareta Nilssen, men disse ble ikke dokumentert. 

Fra oppstart i 2017 frem til i år er det Nilssen som har holdt i valgemnet på NMH, men i år – samtidig som emnet er utvidet til å gå over to semestre – har Breian tatt over. I vår underviste hun tolv studenter, i høst er det tretten, og til neste vår er det foreløpig ti som har fått plass. 

– Vi jobber en del praktisk som gjør det håpløst å ha for store grupper. Det er studenter som ikke kommer med, dessverre, sier Breian. 

– Legger et godt fysisk grunnlag

Fra første gang Breian opplevde Timani-metoden for ni år siden, da hun observerte Nilssen som var innleid som foreleser på talentutviklingsprogrammet på NMH, var det aldri noen tvil om at hun ville fortsette med det.

– Jeg har alltid vært interessert i og opptatt av at det er kroppen vi bruker når vi spiller. Tina adresserte ting som jeg ikke fikk kunnskap om under min egen utdanning, og som jeg ville vite mer om både for min egen del som musiker, og for å kunne undervise studentene mine bedre. 

Tidligere hadde Breian stiftet bekjentskap med både Alexanderteknikk, Feldenkrais, yoga, pilates og flere andre metoder som kan knyttes til prestasjonsfag. Alle metodene var gode, forklarer hun, men Timani var mye mer konkret peilet mot det å spille et instrument – rett i kjernen av det å være musiker. 

– Å ha en sterk kropp er viktig når du er musiker, og disse teknikkene er med på å legge et godt fysisk grunnlag. Men noe som retter seg direkte inn mot de ulike fysiske utfordringene med å spille et instrument, slik som Timani gjør, hadde jeg aldri opplevd. 

Da Breian kom hjem den dagen, etter det første møtet med Nilssen, meldte hun seg på innføringskurs i Timani. Etter kurset meldte hun seg på den treårige deltidsutdanningen på IMB for å bli sertifisert Timani-lærer.

Av de tre musikerne som rettet sterk kritikk mot studiet i den forrige artikkelen Kontekst publiserte, gikk to av dem sertifiseringen før Breian mens en av dem gikk etter. 

Selv om de tre gikk utdanningen på ulike tidspunkter, deler de oppfattelsen av at å lære å spille instrumentet sitt bedre gradvis ble snudd om til å lære å leve på en bestemt måte. De tre deler erfaringen av å bli utsatt for ulike traumeterapimetoder og andre emosjonelle behandlinger for å angivelig finne den virkelige roten til det de slet med. 

Breian forteller på sin side at hun sitter igjen med noe helt annet fra Timani-sertifiseringen. 

– Jeg hadde overhodet ikke jobbet med denne metoden hvis jeg delte disse erfaringene. Jeg opplevde aldri at lærerne eller medstudenter snakket i de baner, presiserer Breian og legger til at hun opplevde sitt kull som mangfoldig både når det gjelder aldersspenn, erfaring og type instrumentalister. 

– Ikke bare synsing  

Timani-valgemnet på NMH består av en rekke fellessamlinger og to individuelle veiledningstimer med faglæreren. Fellessamlingene består av en teoridel der Breian foreleser om metodens prinsipper, etterfulgt av øvelser relatert til temaet i teoridelen. 

– Studentene blir veldig fokusert når de skal gjøre øvelsene. De må kjenne etter på en annen måte enn mange av dem er vant til. Øvelsene er veldig presise, og det opplever jeg at studentene også bekrefter. 

«Det har alltid vært flere påmeldte enn det er plasser på kurset, og det synes jeg sier mye.»

Mot slutten av fellessamlingen, etter gjennomgangen av øvelsene, skal to studenter som er utpekt på forhånd, spille sitt instrument. Deretter får alle studentene være med på å gjøre øvelsene Breian gir til de som spiller. De to utvalgte studentene spiller så på nytt mens resten av klassen skal vurdere om de hører forskjell fra første gang. 

– Og veldig ofte gjør de det, sier Breian. 

Under de individuelle enkelttimene tar Breian utgangspunkt i det studenten selv ønsker å jobbe med, forteller hun. I likhet med fellessamlingene skal studenten spille sitt instrument, gjennomføre Timani-øvelser og spille igjen.

Breian, som tidligere har følt at hun har hatt for lite å tilby studentene sine når de har hatt problemer med belastningsskader, peker på at det ofte er mye synsing i strategier knyttet til musikerhelse. Ut fra alle metodene hun har testet ut, er det Timani som møtte hennes behov som både lærer og utøver, forteller hun.

– Ikke terapeuter

Kontekst har forelagt uttalelsene fra Theodoridis til NMH-rektor Astrid Kvalbein, samt Tina Margareta Nilssen og Vibeke Breian.

Kvalbein svarer på e-post: «I alle fora der vi tar opp spørsmål om musiker- og studenthelse, understreker vi at Norges musikkhøgskole ikke er en behandlingsinstitusjon, men en utdanningsinstitusjon. Våre ansatte er undervisere og veiledere, ikke terapeuter. I de etiske retningslinjene til NMH går det også frem at studenter skal sendes videre ved behov for fysisk og psykisk oppfølging som fordrer helsefaglig kompetanse». 

Nilssen svarer på e-post: «Jeg er helt enig med Ioannis, som jeg kjenner fra undervisningen min, at all undervisning som kan ha med helse å gjøre må ha et sterkt kunnskapsbasert belegg».

Breian har ikke svart på Konteksts henvendelser om kommentar.