– Det har blitt vanskeligere å få konserter til å lønne seg
Men Tove Bøygard har bare positive ting å si om arrangørene.
Artist, låtskriver og Nopa-styremedlem Tove Bøygard fra Ål var ikke med i Kontekst sin uformelle undersøkelse om avtaler i klubbmarkedet, men hun slutter seg til konklusjonen: Musikere er sine egne konsertarrangører.
– Musikere i mitt felt tar økonomisk risiko i alt vi gjør, sier hun.
• Les også: Ulike vilkår og gratisarbeid florerer i klubbmarkedet
Fra årtusenskiftet og frem til pandemien spilte Bøygard ca. hundre konserter i året. Pandemien representerte et vendepunkt etter flere år med positiv økonomisk utvikling for artisten. Nå har det blitt færre konserter, men hun er fortsatt aktiv.
– Det har blitt vanskeligere å få konserter til å lønne seg, sier hun.
Hun kan ikke sette fingeren på en årsak, men mener trenden er klar.
– Både spillesteder og artister har fått merke det. Det er blitt gjennomgående vanskeligere å booke.
Et gjennomgående tema i livemarkedet siden pandemien har vært at billettsalget går tregere og selges nærmere konserten.
Resultatet er mindre bruk av honoraravtaler.
– Det har blitt mye vanligere med døra-avtaler, sier Bøygard.
Det betyr at det er musikerne må inngå en avtale der de tar hele eller deler av risikoen, og der honoraret først kan beregnes når spillestedets kostnader er dekket.
– Jeg er i realiteten en arbeidsgiver
Når Kontekst siterer regjeringens kunstnermelding fra 2023, hvor det blir slått fast at kunstnere er arbeidsfolk («Kunstnaryrket er ein yrkesveg, og kunstnarar er arbeidsfolk») sier Bøygard at hun veldig gjerne hadde sluttet seg til den beskrivelsen.
– Hvis det hadde vært virkeligheten kunne vi for eksempel hatt sosiale rettigheter på linje med andre ansatte.
Realiteten hennes er en annen.
– Når jeg er på turné er jeg i realiteten arbeidsgiver for mine tre musikere og ikke arbeidstaker, sier Bøygard.
Hun betaler musikerne Creo-satser, men det betyr også at hun ikke sjelden må bevilge seg selv et mye lavere honorar.
Mister hun stemmen på grunn av forkjølelse er resultatet avlysning og null inntekt.
Men arrangørene hun møter når hun er ute og spiller har hun bare gode ord å si om.
– De gjør alt de kan for å promotere og å selge billetter for å få folk til å komme, sier hun
Kulturhusene er for dyre
Bøyard viser dessuten til Den kulturelle skolesekken, der hun mener at det hadde vært naturlig om kunstnerne ble behandlet som ansatte. Slik er det ikke.
– Hva med kulturhusene? Skulle ikke i det minste offentlige arrangører sikre skikkelig betaling?
– Jeg har måttet avskrive kulturhusene som arena for min musikk. Det er altfor dyrt. Min erfaring er at det koster 30 000 kroner før man kan gå inn døra, sier hun, og viser til leiesummen, dvs. minimumskostnad kulturhuset har i forbindelse med en konsert, og som billettinntektene på den aktuelle konserten skal dekke.
– Det er veldig få mindre artister som meg som spiller på kulturhusene, og det synes jeg er veldig trist, sier Bøygard.
