Alle kjenner til digitale pianoer. Men digitale treblåseinstrumenter? Hvordan fungerer de, hva er de godt for, hvem skal bruke dem – og til hva?

Yamaha og Akai har i en årrekke laget instrumenter som har ambisjon om å være treblåserens portal inn i det elektroniske. De har innebygd lydbank og MIDI, som også åpner for at selve blåseinstrumentet kan fungere som en controller. Yamahas serie importeres ikke til Skandinavia lenger, men Akai holder fortet. Dessuten meldte Roland seg på ved juletider med sin Aerophone.

Vårt tag-team som bryner seg på Akai EWI 5000 og Roland Aerophone er Simen Bjørkhaug, tredjeårsstudent ved NTNU, og John Rune Jakobsen, tredjeårsstudent ved Universitetet i Agder.

Førsteinntrykk

Instrumentene kom fabrikknye, så panelet fikk oppgaven å pakke dem ut.

– Umiddelbart ser vi at det er forskjell på batteriinstallering, sier Bjørkhaug.

– Akaien har et spesialdesignet oppladbart batteri med en ledning som kan være litt klønete å få montert. Du må ha verktøy for å komme til. Men du gjør det bare én gang, da, sier Jakobsen.

– Roland har standard batteriløsning som er enkel å håndtere. Dette er ikke avgjørende.

En annen umiddelbar forskjell er at Roland har innebygd høyttaler, slik at det bare er å spille.

– Roland sin modell føles umiddelbart mye bedre ergonomisk. Den har klaffer som på et vanlig instrument, slik at man kjenner seg igjen med en gang. Akai har touch-knapper. Det gjør den mye mer til en tilvenningssak, sier Jakobsen.

– Akais munnstykke er en gummibit, men Roland har faktisk en slags flis, riktignok i plast. Det, og klaffene, gjør at Roland er nærmere en ordentlig saksofon enn Akai, sier Bjørkhaug.

– Enig! Responsen er bedre hos Roland. Når du spiller på Akai, må du tilpasse en egen teknikk. Rolands blåsesensitivitet er mer slik en saksofonist kjenner igjen.

Hvem lages dette for?

Disse instrumentene har ikke nødvendigvis som primærambisjon å skulle etterape treblås.

– Det vil jo aldri bli helt det samme som det akustiske, og når du plukker opp Akai og har en viss grunnleggende synthkunnskap, så er det mye som er kjent. Jeg vil hevde at den naturlige brukeren like gjerne kan være en produsent eller DJ som ønsker å bruke blås for å skape musikalsk og naturlig dynamikk i MIDI. Hvis du programmerer slike kurver, så blir de mindre naturlige. En annen gruppe er selvfølgelig eksperimentelle musikere. Men man må huske at selv om man er treblåser, så krever det jobbing å komme inn under huden på disse to, og særlig Akai. Det er ikke helt enkelt, sier Bjørkhaug.

– Akai er nok ikke for dem som primært skal ha en treblåsetterligning. Den er mer et eget instrument i seg selv. Roland fungerer godt som en portal inn i en digital verden. Den er mer saksofonistisk, men også mindre manipulerbar, sier Jakobsen.

– Jeg er enig i det. Jeg kan se for meg at den vil være perfekt for en avansert hobbymusiker, eller som et tillegg til en som spiller primært akustisk, sier Bjørk-haug.

Forskjeller

En av de store forskjellene i bruk ligger i at Akai har touch-kontroller, mens Roland har klaffer.

– Det gjør blant annet at det er lettere å spille triller på Roland. Det er altså store ergonomiske forskjeller her, sier Bjørkhaug.

– Det er rart at Roland ikke har egen hodetelefon-utgang, men kun en stor jack-utgang og en aux inn, slik at du kan spille sammen med en mp3-spiller eller mobil. Akai har både USB og MIDI, samt egen trådløs enhet, og dessuten eget hodetelefonuttak.

Jack-pluggen dobler som utgang og hodetelefonuttak hos Roland. Den har også USB.

– Roland-lydbanken har 55 lyder, og det kan virke som det finnes en mulighet til å lage egne, men vi har ikke funnet noen editor. Det er litt grenser for hvor spennende de innebygde lydene er, sier Bjørkhaug.

– Ja, men det er samtidig en god korrelasjon mellom instrumentet og hva du har av lyder å spille på. Akai er mer nerdete, og det passer ikke alle. Her er det mulighet til å lagre egne lyder i tillegg til de innebygde.

MIDI

Bak på Akai er det hjul som fungerer som en oktavstyring.

– Den er en helt egen måte å tenke på og oppfordrer til nytt spill og annen teknikk, men den er ikke spesielt presis, sier Bjørk-haug.

– Rolands oktavklaff er mer tradisjonell, men også her kan du gå inn i menyen og definere hvor mange oktaver den skal håndtere.

Vi koblet til Aerophone til Ableton for å sjekke MIDI-funksjonaliteten

– Funket med en gang! Den kan brukes til å styre expression og det er en joystick bakpå som gir deg mange styringsmuligheter, men du kan ikke bruke klaffene til ren MIDI-styring. Det er litt dumt.

– Akai er mer egnet som controller, sier Jakobsen.

– Men den er ikke intuitiv. Bruksanvisningen må leses grundig. Symbolene på instrumentet er kryptiske, mens på Roland er disse klare som dagen.

For de som kjenner Roland, er lydene i banken gjenkjennelige.

– Det er tilnærmet ikoniske lyder. For en som er dus med Roland-universet, vil Aerophone falle veldig naturlig.

Konklusjon

Akai og Roland befinner seg i hver sin ende av spekteret. Akai er mer orientert mot synth/elektronika-verdenen, mens Roland har treblåseren i fokus. At Roland har valgt mer ergonomiske klaffer, en flis (riktignok i plast) og en rekke treblåslyder, gjør at den er mer intuitiv for en saksofonist. Til gjengjeld har de valgt bort en del typiske synth/MIDI-løsninger som Akai har med. Panelet opplever Akai mer profesjonell enn Roland, som kanskje henvender seg til en avansert amatør, mer enn den nysgjerrige kunstmusikeren.

Rolands meny er ganske selvforklarende og tydelig, men Akais er alt annet enn enkel. Her må du lese bruksanvisningen for å forstå hva du skal gjøre.

– I det store og hele er Roland enklere og mer lettfattelig, og har bedre treblåslyder, men Akai er mer leken, særlig når du behersker den, sier Bjørkhaug.