‘Komplisert’ mangfold, kamper på Stortinget, en bilferge som ble til spiker og tredve år med nybrottsarbeid

– Målet vårt var og er å synliggjøre unge med en annen bakgrunn enn flertallet, sier kunstnerisk leder Cliff A. Moustache.

– Jeg hadde fått plass ved Teaterfakultetet ved Akademiet for scenekunst i Praha (Damu), og var egentlig på vei bort fra Norge, da Jarl ringte og sa vi hadde fått midler til et treårig pilotprosjekt, sier Moustache.

Nordic Black Theatre (NBT) ble så grunnlagt i februar 1992. I år feirer de 30 år.

– Men de første ti årene gikk det fra hånd til munn hos oss, sier Solberg.

Teateret etablerte seg først i Parkteatret på Grünerløkka.

– Den gamle kinoen var nedlagt, og bygget sto tomt. Med penger til kun husleie flyttet vi inn og ble der i ti år.

De satte opp flere enn tyve forestillinger i egen regi. De arrangerte konserter, gjestespill fra inn- og utland, var visningssted for Film fra sør, barnefilmklubb, barne- og ungdomsteater og mye mer.

– Lokalet kunne vært en dagligvarebutikk, sier Solberg.

NBTs drivkraft er å åpne opp scenekunstlandskapet for et større mangfold.
– Det snakkes mye om temaet, men jeg føler at vi gjør det for komplisert. Vi er alle en del av mangfoldet og teatret skal fortelle alle disse historiene. Du er mangfold, jeg er mangfold. Så enkelt er det, sier Moustache.

En kamp for teaterskolen

I 1992 begynte også arbeidet med det som skulle bli deres egen teaterskole, som nå omtales som Xpress, men som i starten hadde et mer konvensjonelt navn: Nordic Black Theatres Teaterskole.

De fem første elevene startet undervisningen i januar 1993.

De første årene var det så trangt med midler til drift at elevene måtte på barrikadene mange ganger for at tilbudet skulle overleve.

 Scenekunstner Terese Mungai-Foyn studerte ved Xpress fra 1997 til 2001.

– Vi demonstrerte, forfulgte ministre, ropte slagord og var en skikkelig «nuisance». Men vi ville jo bare studere! sier Mungai-Foyn.

Kampen for å beholde studieplassene gikk hardt utover antallet elever.

– Du kan trygt si at den kampen skilte klinten fra hveten. Det var en tøff virkelighet å stå i. Vi var 15–20 som begynte og fra det kullet var det bare fem igjen etter tre år. Du måtte virkelig være dedikert for å holde ut.

– Men alle vi fem er fortsatt i bransjen på en eller annen måte.

For tiden fordyper Mungai-Foyn seg i sceneinstruksjon ved å ta en bachelor i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo:

– Cliff Moustache var en slags katalysator for at jeg har blitt mer opptatt av å instruere.

Ambisiøse og tøffe

Mungai-Foyn anser NBT nærmest som et slags annet hjem. Her har hun både fått støtte og møtt kreativ motstand – alltid med dørene åpne.

– Jeg higer ikke nødvendigvis etter å jobbe med de store institusjonsteatre. Det handler mest om å dyrke sitt nærmiljø og jobbe aktivt for inkludering gjennom kunst og kultur. Denne tanken er veldig til stede på NBT.

– Det er forfriskende og pulserende. Jeg vil være med på å løfte det videre.

Mungai-Foyn forteller at Cliff og Jarl alltid har vært gode til å bygge entreprenørskap hos ungdommer.

– Jeg kan alltid komme til dem for hjelp og råd. Men de syr ikke puter under armene på deg. Cliff er en tøff regissør som sier ifra i klartekst hvis du ikke leverer. Han er ambisiøs og vil mye, ofte mer enn budsjettene tillater, sier hun og ler.

– Når du kommer til NBT ses du på som et ungt menneske med talent. Du er ikke en utlending, et tiltak, eller et alibi. Det viktigste at du er dedikert i det du vil bli god på.

Teaterbåten Innvik

Den gamle bilfergen fra 1967 hadde kanskje fortsatt hadde en eim av svele og kaffe i korridorene da den ble ombygd til teaterbåt i 1987.

Nordic Black Theatre og Theatre Talipot fra Reunion, en fransk øy ved Madagaskar, turnerte i fire uker rundt årtusenskiftet med tredve kunstnere om bord på Innvik.

Det var en særdeles vellykket turne.

– Det hadde ikke svingt slik på båten siden den hadde vært pressebåt under en av kongeparets store seilaser langs kysten, sier Jarl Solberg.

Samtidig skulle Innvik selges og i den forbindelse ringte Sogn- og Fjordane teater, som hadde bygd om båten, til Solberg og Moustache.

– Vi hadde fleipet om å spille opera i Bjørvika – dette var før dagens operabygg var ferdig – og plutselig fikk vi sjansen fordi båten skulle ut av trafikk.

Nordic Black Theatre drev teaterbåten Innvik i ti år fra 2001 til 2011.

– Den var unik og annerledes og passet perfekt til oss, selv om vi måtte pantsette hjemmene våre for å få kjøpt båten.

Innvik fikk plass ved Langkaia to år før Operaen ble bygd. Der drev de teater, kafé og Bed & Breakfast med heldøgns- og helårsdrift.

Båten ble etter hvert solgt fordi det ble for komplisert å drive teater og hotell om bord på en båt.

– Vi hadde holdt på der i over ni år og fått masse velvilje fra myndighetene. Men innskjerping av blant annet brannforskrifter gjorde at vi ble pålagt for mange restriksjoner og fikk krav om utbedringer og da fant vi ut at det er ikke det vi skal drive med.

I 2013 sprakk den lekk ved kai på Nesodden og den gamle bilfergen er nå bokstavelig talt blitt til spiker.

Fascinasjon fra barnsben

– Jeg husker jeg satt i salen under audition til Nordic Black Xpress. Jeg var kanskje ni år gammel og var med mor fordi hun hadde laget masker til en forestilling, sier scenekunstner Maritea Dæhlin.

«Når du kommer hit ses du på som et ungt menneske med talent. Du er ikke en utlending, et tiltak, eller et alibi.»

Dæhlin hadde en oppvekst mellom Norge og Mexico. Hun tok videregående skole i Mexico før hun begynte på Nordic Black Xpress-utdannelsen.

– For meg var Xpress et fellesskap hvor jeg for første gang i livet opplevde å ikke skille meg ut på grunn av hvordan jeg så ut. Vi hadde alle samme erfaring med å ha røtter i to, eller flere, kulturer. Det var normalen for oss.

Som nittenåringer flest hadde Dæhlin mange tanker og ambisjoner i hodet og var drevet av en trang til å utfolde seg kunstnerisk.

– De to årene var veldig viktige for meg. Det står tydeligere frem nå enn det gjorde da jeg gikk der. Det er et fint fellesskap der.

Dæhlin gikk rett fra «Xpressen» til Dartington College of Arts sørvest i England. Hun ville ut fra Norge for å utvikle sitt kunstneriske uttrykk.

– Teaterhøgskolen var ikke et naturlig sted for meg å søke. Jeg ville jobbe som skapende scenekunstner, og på den tiden opplevde jeg ikke at det var interessante roller for meg via utdanningen som Khio tilbød.

Dæhlin beveger seg nå mellom flere disipliner, blant annet innen regi, scenetekst, skuespill, installasjoner, og video.

– NBT har alltid vært en støtte. Jarl og Cliff sier aldri nei. De strekker seg langt for at unge kunstnere skal få en scene.

Fra sjøliv til Grønland

Da Innvik ble solgt, dukket det nesten samtidig opp et lokale på Grønland i Oslo. Jostein Gaarder og Siri Dannevig skulle selge Caféteatret. Det kom på markedet akkurat da NBT behøvde det.

Teateret holder til der fremdeles – i den gamle metodistkirken fra 1895. Bygget er luftig med god akustikk og interiør i nyrenessansestil.

(fortsetter under)

– Her synes jeg vi har fått det bra. Lånet er nesten nedbetalt, og vi har utviklet et stabilt fundament, sier Solberg.

Også Xpress flyttet inn i lokaler ved Cafeteatret. NBT og Xpressen er to sider av samme organisasjon.

Større aksept og stadig større forventninger

– Kulturdepartementet tok større ansvar for skolen i 2000 og det er godt, sier Solberg.

I februar 2001 ble teaterskolen truet med nedleggelse, og alle de ansatte sagt opp. Da hadde de drevet i to måneder uten driftstilskudd.

NBT hadde havnet i en hengemyr mellom fire departementer: Kulturdepartementet, kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, og Kommunal- og regionaldepartementet.

– Det ble nærmest et slag på Stortinget, men det gikk vår vei, mye takket være Trine Skei Grande som da var kulturbyråd i Oslo. Hun jobbet hardt for å sikre oss støtte.

Blant annet henvendte Grande seg direkte til daværende statsråd i kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet Trond Giske for å finne en løsning.

Elevene reagerte på trusselen om nedleggelse ved å demonstrere inne på Stortinget. De stilte opp på Stortingsgalleriet med hvite masker – og ble kastet ut. Men poenget nådde tydeligvis frem.

– Det var daværende kulturminister Ellen Horn som sikret støtten til teateret.

Horn besøkte teateret den vinteren og ga da mer eller mindre løfter om at skolen skulle inn på statsbudsjettet. Skolen ble sikret ut 2001 ved en ekstra bevilgning på 1,4 millioner kroner. Og fra 2003 økte Norsk kulturråd sitt tilskudd til NBT fra 2,2 millioner kroner til 3,7 millioner. Dermed var skolen sikret.

De siste 20 årene har ti kull med i alt hundre scenekunstelever gått den toårige skolen. Flere av elevene har studert videre og står i dag på scener i Norge og over hele verden.

– Det er mange institusjoner som misunner oss det unge og nysgjerrige miljøet, sier Solberg.

– Jeg vil at unge mennesker, uavhengig av bakgrunn, skal kunne bli det de drømmer om, sier Moustache.

Moustache mener at teateret er et speil av samfunnet.

– Det skal fortelle de gode historiene, både de sørgelige og glade. Disse historiene skal vi mennesker dele. Din historie er min historie og historiene skaper en dynamikk. Teateret snakker om ting vi bryr oss om.