Uran 235, et uferdig arbeide?

I vår gikk det en debatt på daværende Musikkultur. Dette innlegget fra Christian Eggen plukker opp tråden derfra.

Ordskiftet har handlet om Oslo-Filharmonien som ikke ville urfremføre Bjørn Fongaards orkesterverk Uran 235 i 1965.

Frøydis Ree Wekre: – Vi nektet IKKE å spille verket!
Uran 235-myten: – Vi gleder oss over at verket eksisterer
– Min fars angivelser av kvarttoner burde være tindrende klare
Frøydis Ree Wekre: Jeg og mine kolleger savner fortsatt beklagelser fra Oslo-Filharmonien

*

Jeg ledet OFOs fremføring 54 år senere, og kan kanskje belyse et par momenter.

Min mening er at Bjørn Fongaard ikke har gjort jobben sin. Materialet en komponist leverer fra seg må være klart og tydelig, og praktisk anvendbart.

Fongaards manuskript til Uran 235 kan egentlig ikke kalles et ferdig partitur. Det er heller en plantegning, slik den gjerne ser ut på komponistens arbeidsbord. I dette tilfellet meget nøyaktig, med en presis opptegning av hendelsesforløpet, sekund for sekund, og med detaljert angivelse av alle instrumentale oppgaver. Neste trinn ville være å organisere denne informasjonen i et praktisk rammeverk som gjør det mulig for musikeren å orientere seg. Her svikter Fongaard.

Det kan være fint å droppe rammeverk, å la for eksempel tiden strømme fritt. Komponisten gir fra seg kontroll, musikeren inviteres inn i materialet på en annen måte.

Fongaard gjør ofte dette i sin kammermusikk. Fraser og gester ligger som nakne prikker langs en tidslinje (som regel 1 cm = 1 sekund). I slike tilfelle har den åpne notasjonen en hensikt, den tilbyr en annen måte å lese musikken på, en annen opplevelse. Med eller uten stoppeklokke.

Et stykke som Uran 235 derimot krever andre løsninger. Det er ikke rom for flytende tid og individuelle valg. Alt er nøyaktig tilpasset. Da er det avgjørende å spille i et felles rammeverk. I dette tilfellet gir åpen notasjon ingen gevinst, bare bry, og irritasjon – og ekstraarbeid! Blyantprøver. Bortkastet prøvetid. Et symfoniorkester fungerer annerledes enn en trio. Det er også mye dyrere.

La meg gi noen eksempler:

Den siste delen av verket er i praksis en eneste lang takt, bestående av 357 slag, i skiftende tempo. Jeg tror kanskje dette er verdens lengste takt.

Her er side 24 i Fongaards originalpartitur, som viser slag 157–183 i denne siste takten.

Foreløpig er det bare strykere som spiller. (Blåserne kommer inn etter hvert – trombonene må telle til 215, hornene til 218, pauken til 230, treblåserne til 267 osv.) Fongaard har markert hvert slag med en stiplet linje. De tykke linjene er det en dirigent som har ført inn, kanskje Francis Travis, han som skulle dirigere urfremføringen i 1965. Av nødvendighet har han delt inn i takter, 4/4, 3/4, 5/4 osv., han har laget en felles grid, for at musikerne skal kunne ha nytte (glede) av dirigenten, og vite hvor de er til enhver tid. Det er naturligvis avgjørende. Øverst ser vi Fongaards tempoangivelse. De stiplede linjene har tempo 96 (= slag i minuttet). Så skifter hastigheten til 104, der 3. fiolinist skal spille halvsterk flageolett, like før 12. fiolinist spiller litt sterkere tremolo ponticello, deretter pizzicato i 3. bratsj etc. Komponistens anvisninger er altså nøyaktige ned til minste detalj. Uten et praktisk rammeverk er dette ugjennomførbart.

Og rytmene: når Fongaard skal skrive rytmer går det dårlig. En gyllen regel er at takt og rytme skal inndeles slik dirigenten slår, der må det være samsvar, ellers blir det misforståelser. Tro meg. Fongaard har også en idé om å klargjøre ulike motivers «formale funksjon» ved hjelp av hengende, uavsluttede bjelker (de vannrette streker eller dobbeltstreker som notene er festet langs), men det er ikke lett å se hvordan det kan være til hjelp. Sikkert er det i hvert fall at det forkludrer. Frem med blyanten. Se hvordan Travis streker opp og setter inn tall for å identifisere inndelingen.

Et annet rytme-eksempel er følgende passasje, der de forskjellige strykergruppene skal ha hver sin synkrone, firstemte bevegelse. Fongaard tegner det nøyaktig opp. Det gir et godt bilde av hva han ønsker seg. Men det vil neppe fungere.

Hadde han notert det som rytmer ville det falt på plass uten videre. I tillegg angir han også helt bestemte tonehøyder, men istedenfor å bruke vanlige noter så setter han et kryss, forklarer i tekst hvilke strenger det dreier seg om og hvilke posisjoner fingeren skal ha på gripebrettet. Det er altså igjen meget spesifikt, og usedvanlig tungvint. I det reviderte notematerialet som ble bestilt av Oslo-Filharmonien i anledning fremføringen i 2019 ba jeg om å få dette oversatt til vanlig note- og rytmeskrift. Vips så skjønner alle hva som skal gjøres. Her er den samme passasjen revidert, det vil si med eksakt samme innhold:

Ingen ting i Fongaards partitur er feil, så vidt jeg kan se. Det er heller ikke nytt (verken i dag eller i 1965), og det er ikke uforståelig. Det er bare hinsides upraktisk.