Vekk med skjermene!

I helgen holdt et konsertbesøk nok en gang på å gi meg irritasjonsindusert hjerteinfarkt, fordi noen i publikum absolutt måtte filme med mobil.  

Dette er en type menneskelig atferd det er grunnleggende umulig for meg å forstå. Man velger å betale for å se levende musikk, men når det kommer til stykket, vil man heller se konsertens høydepunkter gjennom sin egen mobilskjerm. Forstå det den som kan. 

For ikke å snakke om at man i praksis tvinger dette valget på alle som sitter bak en, ved å stikke skjermen sin opp i siktlinjen deres.  

Det er jo dessuten i de fleste tilfeller ikke lov å filme – av opphavsrettslige grunner. 

Én for mye 

Bare for å ha sagt det: I det opera-, teater- og klassisk musikk-universet jeg som regel beveger meg i, er dette problemet i utgangspunktet forsvinnende lite. Spesielt sammenlignet med populærmusikkfeltet, der artister og arrangører har slåss mot vindmøller i årevis. De fleste teater- og operasaler er befriende frie for lysende mobilskjermer, og ingen filmer lange strekk eller hele konserter.   

Mitt problem er bare at jeg synes én skjerm er én for mye. Operaheltinnen dør bare én gang, konsertens absolutte klimaks kommer ikke i reprise og teaterstykkets dramatiske vendepunkt kan være over på et brøkdels sekund. Og disse øyeblikkene vil jeg gjerne se på scenen, ikke gjennom noens mobilskjerm. 

De fleste steder kommer det heldigvis en tydelig beskjed på forhånd. Men, av en eller annen merkelig grunn: ikke alltid, eller overalt. Og det tror jeg skaper en usikkerhet hos publikum – er det kanskje lov da, når ingen sier noe?  

Jeg har inntrykk av at det er nær 100 prosent sammenfall; de gangene det ikke gis eksplisitt beskjed om mobilforbud, er det nesten alltid noen som filmer. Ellers er det ganske sjelden. 

Litt er lov?

Men det er ikke film alt som glimrer. Når det gjelder googling og sjekking og generell fikling, virker det som det har skjedd en utglidning. Og det er ikke noe mindre forstyrrende i mørklagte saler. 

I den grad arrangører inkluderer dette i en oppfordring på forhånd, er det ofte i vagere ordelag. Det kan virke som noen tolker vage eller fraværende beskjeder som at «litt er lov». Så lenge de bare sjekker én e-post, bare er én gang på Facebook eller googler én ting, så må vel det gå bra?  

For en tid tilbake hadde jeg en forbløffende passiar med en medpublikummer under La bohème. Jeg opplyste om at lyset fra mobilskjermen var forstyrrende. Vedkommende stilte seg fullstendig uforstående til denne henvendelsen. Var ikke det at telefonen ble såpass lite brukt under forestillingen, nettopp et tegn på at vedkommende var fullt klar over dette og tok mer enn nok hensyn?  

Gjør det enkelt!

Det er vanskelig å forstå hvorfor noen arrangører avstår fra å komme med en klar oppfordring. Kan det være fordi problemet er såpass lite på disse feltene?  

Mange antar kanskje at det å avstå fra å lyse med skjermen under en forestilling er like etablert kutyme som å sette telefonen på lydløs. I tilfelle har de i stor grad rett. Men hvorfor ta sjansen? Hvorfor ikke bare gjøre dette veldig enkelt for folk og gi en utvetydig beskjed, hver gang og overalt: Telefonen skal være på lydløs og gjemt bort i lommer og vesker, fra teppet går opp til applausen bryter ut. Ingen unntak, ingen ting å lure på. 

Hvis ikke er det alltid noen som ser sitt snitt til å ødelegge Mimìs død.