På Gjøvik er det så lang ventetid til pianoundervisning i Kunst- og kulturskolen at foreldre melder på barna sine når de er babyer. Foreldrene til Inga Flugstad Malmedal (17), kjente ikke til den lange ventelisten. Da datteren var 10-11 år og spurte om å få lære piano, antydet kulturskolen en ventetid på minst fem år.

– Jeg begynte med skiskyting og tegning istedenfor, sier Inga.

Når Kunst- og kulturskolen har en ledig pianoplass, går plassen annenhver gang til en øverst på listen og deretter til en person under ti år. Før jul kom brevet som tilbød Inga pianoplass i kulturskolen, etter nesten seks år på venteliste.

– Jeg hadde glemt at jeg ventet på pianoplass, men bestemte meg for å prøve. Jeg liker det veldig godt. Men jeg synes det er litt rart å spille enkle barnesanger. Jeg skulle ønske jeg var på nivå med de i klassen min som har spilt lenge, sier hun.

Inga smiler til pianolærer Bratislav Arandjelovic. Hun har akkurat klart å komme seg gjennom Vem kan segla med besifring og treklanger i bassen.

Populært med piano

Totalt venter ca. 360 barn på en elevplass i Gjøvik kunst- og kulturskole. 130 av disse har piano som førstevalg, og det kan ta fem til syv år å få plass.

– Jeg forstår ikke helt hvorfor «alle» skal spille piano, sier skolens rektor, Aagot Stoltz Meyer.

Kulturskolen har 1,5 årsverk til å dekke pianoundervisning. I dag står det halve årsverket ledig fordi det er midlertidig stillingsstopp i kommunen. Kulturskolens ene faste pianolærer har 33 elever i stillingen, siden 15 prosent av stillingen brukes til akkompagnement. I tillegg har skolen en liten stillingsbrøk til piano, som utgjør fem elever. Det totale elevtallet på piano er dermed 38.

– Hvorfor prioriteres ikke flere pianolærere når etterspørselen er så stor?

– Det vil bli en kjedelig kulturskole hvis vi kun skjeler til etterspørselen, sier Aagot.

Rektoren prøver heller å motivere barn til å lære andre instrumenter enn piano.

– I et symfoniorkester trengs horn, fagott, fløyte, slagverk, fiolin og cello, sier Aagot og teller opp instrumentene i et orkesterpartitur. Hun teller til langt over 15 instrumenter, siden skolen også tilbyr undervisning i trekkspill, torader, piano og gitar. Hun synes derfor ikke det er gal prioritering med 1,5 årsverk til pianoundervisning av totalt 13,5 årsverk ved kulturskolen.

– Målet er å gi undervisning i alle instrumenter. Da er 1,5 årsverk til piano faktisk mye. Til sammenligning har vi bare en 65 prosent stillingsressurs på billedkunst, sier Aagot.

Meldte på babyer

På oppslagstavla i administrasjonen henger et kort fra Guro Fuglem Paulsen (8). Hun har tegnet blomster og stjerner og skriver «Tusen takk for pianoplassen».

Hun ble meldt på piano da hun var baby, og fikk plass i fjor da hun var 7 år.

– Jeg har ofte tenkt hvordan det hadde vært om jeg ikke tilfeldigvis hadde funnet ut av de lange ventelistene på piano da jeg fødte eldstemann. Det er helt håpløse tilstander på Gjøvik. Vi er flere som ønsker flere stillinger for pianolærere. Det er synd hvis det bare er de som husker å melde på babyer som får plass i rimelig tid, sier Siri, mor til Guro.

Siden det var usikkert når barna hennes ville få plass på piano, begynte to på cello. Familien forsikret seg samtidig om at de fikk beholde ventelisteplassene til piano.

– Jeg skulle ønske kulturskolen tok mer hensyn til hvilke tilbud folk søker. For mange familier er det piano eller ingenting, sier Siri.

Guro er glad for at hun spiller både cello og piano.

– Jeg liker best cello, for det har jeg spilt lengst. Men man må skru buen og gjøre masse før man kan spille. Jeg liker at man bare kan sette seg ved pianoet, sier Guro.

Rektor Aagot Stoltz Meyer presiserer at alle beholder ventelisteplassen til piano selv om de begynner med andre instrumenter.

– Noen er våkne nok til å si ja til treblås eller stryk, men vi vet at vi mister mange barn i de lange ventelistene, sier hun.

– Gruppeundervisning ingen løsning

På landsbasis venter om lag 27 000 barn på en plass i kulturskolen. Grunnskolens informasjonssystem (GSI) har ikke tall på hvilke instrumenter flest barn i kulturskolen spiller, eller hva flest venter på å få undervisning i. En sjekk hos noen kulturskoler, viser at noen har lengst venteliste på gitar, andre piano.

To ganger har Kunst- og kulturskolen på Gjøvik invitert til «åpen dag» for å skape interesse for de forskjellige instrumentene.

– Da holdt vi døren til pianorommet lukket! Men det var mislykket. Det eneste vi opp-nådde var å få enda flere på ventelisten til piano, sier Aagot.

I hennes 16 år lange rektortid er det ikke gitt bevilgninger til å ansette flere lærere.

– Når vi har en ledig stilling ser vi alltid på muligheten for omdisponering, sier hun.

– Hva kan skolen organisere bedre?

– Våre lærere anser kombinasjonen alenetimer og små grupper som det pedagogisk gunstige. Jeg synes også det blir galt overfor eleven at bare fordi du vil spille et instrument som mange andre vil spille, så skal du dele tiden med andre. Gruppeundervisning er ikke et godt tilbud hvis man kun bruker det for å presse inn flere elever, sier Aagot.

– Politikere må åpne øynene

På venteværelset på Kunst- og kulturskolen tilbringer Monica Klette flere timer i uka. Hun følger og venter på barn som har fiolintime, pianotime, cellotime, toradertime. Tre av barna hennes ble meldt på piano da de var babyer og ettåringer, og alle tre begynte med andre instrumenter i «ventetiden». Nå har alle tre også pianoplass og lærer to instrumenter hver. Fjerdemann, Johan Gerhard (5), går i musikkbarnehage, men ingen har husket å melde ham på et instrument. Ikke engang piano.

– Søren! Skal han vente i sju år og ikke få lære det før han er 12? Ille! utbryter Monica.

– Hvorfor er det så viktig at barna dine lærer piano?

– Å mestre et instrument er noe av det viktigste i livet, og piano er enklere enn mye annet. Ja, og så har vi piano i stua og faren deres kan spille, sier hun.

Monica synes det er trist for dem som ikke får plass når de er motiverte for å lære.

– De fleste gidder ikke vente, men finner på noe annet. Jeg skulle ønske dette åpner øynene til noen politikere, slik at vi får økte bevilgninger. Det er urettferdig å ta lærerressurser til piano fra andre instrumenter, mener hun.

Venteliste under ett år

I kulturskolen i Oppegård får de som søker piano plass innen ett år.

– Oppegård kulturskole har gjennom mange år hatt mange pianolærere, dette gjør at vi kan ta imot mange pianoelever. Trykket hos oss er på slagverk og gitar, sier inspektør Hanne Gundersveen.

Oppegård kulturskole har 13,6 årsverk, det samme som Gjøvik kunst- og kulturskole. Kulturskolen har i dag 180 pianoelever og 54 barn som venter på pianoplass. Av disse har flere piano som andre og tredjevalg. Det reelle ventelistetallet er derfor nærmere 25.

Skolen bruker undervisningsressursen fleksibelt. Som prinsipp har de flere elever i gruppe på begynnernivå, og færre elever og mer tid for de viderekomne elevene.

– I gitar, som vi har mange søkere til, tilbyr vi nybegynnerkurs for at barna kan komme i gang. I praksis er mange fornøyd etter ett eller to slike kurs, og har fått det de ønsket seg, mens andre går videre til fast elevplass. Kulturskolen er en skole og ikke et kurssenter, derfor er det viktig å finne en god balanse mellom kortere kurs og langsiktig undervisning, sier hun.

Foreldre må yte press

Nittedal kulturskole har 52 elevplasser til piano. Her venter 10-20 barn på pianoplass, og ventetiden er inntil ett år.

Hos dem er sang og gitar mest populært.

– Vi tilbyr gruppeundervisning og forberedende kurs med inntil seks barn i gruppa til de på ventelisten, sier rektor Anne Mette Johannesen.

Hun tror det er det gode kulturtilbudet i bygda som gjør at ikke flere søker pianoplass.

– Kulturtilbudet i bygda er generelt godt, med korps, orkester, dansestudio og teater. Vi går ikke i beina på hverandre. Kulturskolen bruker ikke lærerressurser på drama, fordi det frivillige kulturlivet er med å dekke opp det. Dermed kan vi konsentrere oss om undervisning i noen instrumenter, ikke alle, sier Johannesen.

– Hvilke grep kan man gjøre for å få ned ventetiden?

– Man bør ha et foreldreutvalg som kan lobbe og yte press på politikerne i kommunen. Vi som er ledere må være forsiktige med å lobbe, siden vi styrer etter et mandat. I tillegg mener jeg man må se på balansen mellom fagene det undervises i, sier hun.