– Jeg skvetter alltid når en agent ringer ukene før festival

– Men la oss gå inn i det da, litt mer generelt. Artisten avlyser. Hva er første reaksjon?

– At det er kjipt. Og trist og kjedelig. Man har booket de artistene av en grunn. Ikke noe gøy i det hele tatt.

– Men hva er egentlig godkjent fravær i dine øyne?

– Her var det alvorlig sykdom. Skikkelig innleggelse og fullt kjør liksom.

– Men vi hadde Travis Scott som avlyste for noen år siden. Han skulle spille på den minste scenen. Han var ikke så stor den gangen. Han var i London helgen før og bestemte seg for å dra hjem og gjøre ferdig et album. Dagen etterpå ser vi at han legger ut på Instagram at han skal spille på et Apple-party i LA. Vi fant ut hvor mange penger han fikk for det. Det var jo dollar med en ekstra null bak, liksom. Det er ikke godkjent.

– Nei det er dårlig stil. Men hva skjer så, når skuffelsen er et faktum?

– Da vet man at det blir en sinnssyk jobb.

– Det hjelper sikkert å ha holdt på med festival i 25 år?

– Man har jo blitt litt mer dreven på det. Men jeg føler at jeg jinxa denne her litt. Jeg fikk et spørsmål i begynnelsen av juni fra NRK om denne problemstillingen, og sa at vi har vært så heldige at vi bare ha avlyst en headliner én gang i løpet av 25 år.

– Det er sikkert derfor dette skjedde. Heldigvis var det tre uker før. Andre ganger kan det skje samme dagen. Et eller annet fly som ikke går. Da kan man stort sett erstatte det med lokale artister.

– Ringe Øystein Greni, for eksempel? Jeg leste et sted at han liker sånt.

– Haha, det er alltid hyggelig å ringe Øystein. Men målet er jo å finne likest mulig artist.

– Så da har vi en lang liste over alle de artistene som er tilgjengelige i Europa, hvis det er snakk om internasjonale. Og det er ikke alltid de norske artistene er noe billigere enn de internasjonale altså, men man får den fort i fleisen tilbake. «Dere har satt på en billig, norsk artist i stedet», liksom.

– Men ja, jeg får først en telefon fra agenten. De ringer alltid og forteller sånne ting, for det skal liksom være personlig, i stedet for på mail. Så jeg skvetter alltid når en eller annen agent ringer ukene før festival.

– Det kan jeg skjønne!

– Det blir til at vi har en bookinggruppe som er på en chat ganske kjapt. Så prates vi om hva slags alternativer vi har tenkt på. Den interne dialogen går også ganske kjapt.

– Så er det ofte at jeg snakker med alle de andre festivalene i Europa og ser om det er en artist vi alle sammen kan gå for, så det er større sjanse for at man får en artist fra Europa eller USA. I dette tilfellet Jack White. Og så tar man kontakt med masse forskjellige bookingagenter.

– Så blir det et utrolig puslespill, og så kommer det masse pitcher med artister som vil inn.

– Det kommer den veien også, ja?

– Dette var med et av verdens største bookingbyråer, og da kommer de med masse forslag, men mye er totalt andre sjangre, for eksempel hiphop i stedet for et rockeband. Og noen er kanskje altfor små. Så blir det masse diskusjoner frem og tilbake.

– Jack White sa ja på én betingelse, at han kunne gjøre tre festivaler i Europa samtidig. For at det skal være økonomisk bærekraftig. For at han skal gidde å komme over.

– Hvor lang tid tok det fra dere avlyste til dere hadde en ny booking bekreftet?

– Jeg tror det gikk fra torsdag til søndag? Noe sånt. Vi var vel enige natt til søndag.

– Hvordan var de dagene der for deg?

– Det var litt nervepirrende. Der sitter man med management og artist i USA, agent som er i Europa og kanskje i LA i tillegg, det er masse tidsforskjeller. Så man blir jo sittende oppe om natta. Også blir det masse smådealing, fra at vi har så og så mange hotellrom, så vil man ha fire rom til, også baller kostnadene på seg.

– Ja, kan vi snakke litt økonomi?

– I dette tilfellet her endte vi opp med å bruke en halv million kroner mer enn utgangspunktet.

– Akkurat. Det kan vel sjeldent lønne seg, sånne avlysninger.

– Det hender at man kan spare litt på noen erstattere, men i de fleste tilfeller ender man opp med å bruke mer. Det er litt avhengig av sjanger. I noen sjangre er det en del artister som sitter og venter på avlysninger, og så skal de ha blodpris for å steppe inn, liksom.

«Det blir masse skittslenging og dritt rundt en sånn negativ nyhetssak».

– Interessant. Hvilken sjanger snakker vi om?

– Nei, det er jo ofte hiphop og rap og sånt.

– Sier du det.

– Men akkurat i dette tilfellet så hadde vi skikkelig flaks med Jack White. At han kom med nytt album. De hadde planlagt konserter i USA denne uken som de skulle annonsere om to dager. Altså fra det tidspunktet vi snakket med dem. Så fant vi ut at de kunne flytte en uke tidligere, og komme hit til Skandinavia etterpå.

– Hadde vi spurt to dager etterpå, hadde det ikke gått, ikke sant?

– Heftige greier. Hvordan er reaksjonene da? Og pressetrykket, når dere avlyser sånn som nå?

– Det beste er jo om vi kan gå ut med en ny artist samtidig som vi avlyser. Da vi avlyste The Smile ble det topp ti pressedekning noensinne. Vi ringte rundt til journalistene to dager etterpå og spurte om de kunne skrive at Air kommer i stedet. Dem hadde de ikke hørt om, så det var ikke interessant.

– Da skjønte vi at de journalistene verken visste hva The Smile eller Air var for noe. Det var ikke musikkjournalister, bare masse gossip og sensasjonsgreier. Og det blir jo masse skittslenging og dritt rundt en sånn negativ nyhetssak.

– Men de fleste i publikum har forståelse, altså. At det ikke er vår skyld, liksom. Og jeg skjønner jo at hvis du er fan av et band og det ikke kommer, så blir du kjempeskuffet.

– Ja, jøss. Folk er jo blodfans. Men dere har klart å lande et ryddig Øya-program i år også. Er du happy?

– Du, jeg må nesten klype meg i armen, faen, er det sant? Jeg har prøvd å booke Jack White i 12–15 år og aldri klart å få det til.

– Og nå fikk du det til, på kort varsel og alt.

– Jeg synes nesten det er for godt til å være sant.