Vi saboterer for oss selv før vi har komponert en tone

Å komponere musikk handler om å oversette en følelse eller idé til et uttrykk som kan resonnere i andre. For å lykkes med dette er en god prosess normalt sett noe å trakte etter.
 
Det mange av oss ønsker oss i så måte, er kreativ flyt – å være i ett med oppgaven og kjenne at ideene får strømme fritt. Flytfølelse innebærer hyperkonsentrasjon i den grad at distraksjoner ikke får ta opp mental båndbredde. En viktig implikasjon av dette er at det heller ikke er plass til selvbevisste tanker – vi glemmer oss selv.


En fersk studie tilbyr fascinerende fysiologisk bevis for at flytfølelsen og selvbevissthet er gjensidig utelukkende størrelser. Forskerne gjorde målinger (med EEG) av den elektriske aktiviteten i hjernene til improviserende jazzgitarister. Det viste seg at deltakernes (selvrapporterte) opplevelse av flyt var negativt assosiert med aktivitet i deler av hjernen som har med kognitiv kontroll av oss selv å gjøre. Med andre ord fremsto evnen til å kunne gi slipp på egen selvsensur som en nøkkel til å oppnå flyttilstand.

Selvbevissthet kan drepe flyten

De fleste av oss kan nok skrive under på at dette ikke alltid er like lett. Enten man skal være kreativ i øyeblikket, som å improvisere på gitar, eller bedrive «improvisasjon med angrefrist», som å komponere et stykke musikk, er godt fokus et skjørt privilegium. Det er lett å bli vippet av pinnen (når jeg holder foredrag om fokus for dirigenter, legger jeg naturligvis ekstra vekt på dette siste – til lett humring fra salen …).

I en skapende prosess er ytre stimuli som mobilvarsler, meldinger og nyheter en åpenbar kilde til avbrutt fokus. I tillegg har du de indre distraksjonene som for eksempel selvbevisste tanker. Sistnevnte er gjerne koblet til egne standarder, perfeksjonisme og oppfattede ytre forventninger – altså regelrett selvsensur:
 
«Ideen holder ikke mål. Det er bare å forkaste.»
«Er disse akkordene egentlig starten på en skikkelig bra låt?»
«Jeg vil jo så gjerne si dette i sangen, men folk vil sikkert synes det er for banalt.»
 
Slike tanker er ikke alltid til ulempe. Om de fungerer som en kompassnål som viser oss at vi er på feil kunstnerisk kurs, hjelpes vi til å ikke kaste bort tiden på fåfengte låt-ideer. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at selvbevisste tanker per definisjon tar oss vekk fra den kreative flyten vi gjerne ønsker oss. I det vi driver og vurderer resultatet, nekter vi nemlig oss selv å være i prosess – vi er allerede «ute av det» og ikke i en skapende modus.
 
Jeg vil påstå at slik selvbevissthet kan være ekstra lammende helt i startgropen eller idémyldingsstadiet av et kreativt arbeid. Det forhindrer oss fra å komme ordentlig i gang – å skape noe å jobbe ut ifra og videre med. Å ta de første stegene, sittende der med et blankt ark, et tomt Word-dokument eller en nyopprettet fil i Logic/Ableton er jo allerede en bøyg – om ikke vi også skal måtte hanskes med selvsabotasje som sterk selvsensur kan være.
Da er det ikke rart at skrivesperren oppstår!

Et smart triks fra en ringrev

I en tidligere tekst om flytfølelsens natur tilbød jeg leserne tre strategier for å avhjelpe trøbbel med fokus på scenen – trøbbel som også ofte har med selvbevisste tanker å gjøre. La meg her få tilføye en fjerde strategi som er spesielt myntet på skapende kunstnere: Sørg for å produsere noe før selvsensuren tar deg igjen!
 
På årets medlemsseminar i NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere tok jeg en prat med komponisten, arrangøren og bassisten Geir Holmsen om hans komponeringsrutiner. Holmsen har blant annet lang erfaring med å tonesette tekster til en lang rekke av ektefelle Maj Britt Andersens utgivelser.
 
For å komme i gang med et skapende stykke arbeid forteller han at han gjerne bestemmer seg for å skrive «noe» – uten å vurdere om det er bra eller dårlig. En konkret måte å gjøre det på, er å sitte og improvisere til den aktuelle teksten og raskt klusse ned tre til fire melodier rett fra hodet – det trenger ikke å ta mer enn ti minutter. Etter en pause (med frokost og kaffe) vender han tilbake til arbeidsrommet med friske ører. Da har han nesten glemt melodiene han skrev ned, men finner like fullt ofte en brukbar melodi eller motiv å jobbe videre med.
 
Altså: Ved å skape en lomme for seg selv med ufiltrert kunstnerisk produksjon, forbigår han den første fasen av sårbarhet og indre motstand. Kanskje kommer han til og med i nærheten av kreativ flyt? Ikke minst får han noe «ned på papiret». Om han er heldig kommer det til og med en idé som skaper entusiasme.
 
Samme effekt kan man kanskje få ved å sette på en treminutters nedtelling, gjerne med en konkret og avgrenset oppgave og selvinstruksjon om å «bare skrive i vei.» For eksempel: «Nå skal jeg skrive en basslinje i frygisk skala i 7/8-takt. Jeg har kun tre minutter på meg – her er det ikke tid til nøling.»
 
Keyboardisten Joe Zawinul fortalte i et intervju om en beslektet variant. For ham innebar komponeringsprosessen at han improviserte fritt mens han tok opp seg selv. Ved gjennomlytting åpenbarte det seg stadig ideer til nye komposisjoner. Komponist og artist Sandra Kolstad fortalte på Nopa-seminaret at hun gjerne kom i gang ved å ta utgangspunkt i noe «tilfeldig», som for eksempel et lyd-feltopptak fra et bymiljø. Det inspirerte ofte til en musikalsk idé å videreutvikle.

Start med pannekake nummer én

Simen Hovd, kursholder i improvisert låtskriving på det allerede nevnte seminaret, formidlet den såkalte pannekake-metaforen. Jeg synes den passer ganske godt i denne sammenhengen: Når du skal diske opp med pannekaker må du faktisk begynne med å steke pannekake nummer én. Selv om den ikke nødvendigvis alltid blir så god, tjener den alltid en funksjon: Den er nødvendig for å komme i gang.
 
Den første kunstneriske ideen trenger heller ikke å være genial i seg selv. Antakelig ender du også opp et helt annet sted. Men du gir deg selv noe å jobbe ut fra – noe å raffinere og pusse på. Er ikke det strengt tatt bedre enn et blankt ark? Personlig synes jeg det. Og hvem vet, kanskje blir det noe skikkelig bra til slutt.