– Vi skal ikke begrense hva dansekunstnere kan lage

– Jeg søkte på danselinjen til KHiO i 1993, men kom ikke inn. Da tenkte jeg at jeg like godt virkelig kunne følge drømmen, og dra ut i den store verden. Dra til et sted der jeg både kunne utdanne meg til danser, lære meg språk og treffe nye, spennende mennesker.

– Du dro til London, og man må vel kunne si du nådde alle målene du hadde satt deg?

Nilsen ler.

– Absolutt. Jeg ble proff danser, lærte meg bra engelsk – og traff mannen jeg fremdeles bor sammen med.

Vil utvide menneskesynet

Men Nilsen var også realist. Danseyrket er usikkert, og pensjonsalderen er lav, så hun valgte å lage seg et sikkerhetsnett ved å ta en bachelorgrad og senere en mastergrad. Og så etter å ha danset fast i det Londonbaserte kompaniet Candoco i sju år, overtok hun jobben som kunstnerisk leder der i 2007.

– Når jeg først skulle være leder, kjentes det veldig godt å bli det for noe jeg kjente så godt fra før.

– Candoco skiller seg fra de aller fleste andre dansekompaniene i Storbritannia, for ikke å si i verden, ved at deler av ensemblet har fysiske funksjonsnedsettelser …

– Det stemmer. Vi turnerte ganske mye, både i inn- og utland. Statusen for mennesker med funksjonsnedsettelse er lav i mange land, også i Europa. Så det føltes meningsfylt og viktig å forsøke å gjøre noe med det. Å forsøksvis utvide menneskesynet vårt.

Hun skyver de store, mørke brillene høyere opp på nesen. Retter den allerede linjalrette ryggen.

– Og akkurat det er noe publikum vil få merke de neste fire årene her. Jeg er opptatt av mangfold, og det er noe jeg virkelig kommer til å vektlegge.

Et minefelt

Utover å åpne øynene til skeptikere og slå fast det mange allerede vet – at folk med funksjonsnedsettelse absolutt kan ha noe på en dansescene å gjøre – hvilke visjoner har hun for Dansens Hus de neste årene? 

– Du har tidligere uttalt at en av dine hjertesaker er å gjøre dans tilgjengelig for et bredt publikum. Betyr det færre «smale» forestillinger og flere «brede» – i betydningen mer publikumsvennlige – forestillinger?

Nilsen smiler. Hun vet hun er i ferd med å bevege seg inn i et minefelt. For jobben hennes er jo – i tett samarbeid med administrativ leder Sunniva Steine – å få så mange som mulig til å legge veien til dansescenen ved Akerselva, og samtidig ivareta et høyt kunstnerisk nivå.

– Jeg tenker at samtidsdans har et veldig bredt spekter. Fra det konseptuelle, abstrakte, eksperimentelle og smale, til det mer lett tilgjengelige.

– Hva betyr «lett tilgjengelige» i denne sammenhengen?

– Det kan være mye. Det kan ha med valg av musikk å gjøre, altså at den er kjent for publikum fra før. Eller at dansen ligner på noe man har sett før, kanskje på TV eller i en mer kommersiell setting. Det kan være forestillinger med dansere som har bakgrunn fra jazz eller hiphop. Eller som beveger seg i skjæringspunktet mellom folkedans og moderne dans.

Hun tenker seg om.

– Poenget er at jeg ikke vil at vi skal begrense eller legge føringer for hva dansekunstnere i det frie feltet skal lage.

– Det koker til syvende og sist ned til kvalitet?

– Nettopp. Jeg leter allerede etter forestillinger som jeg tror treffer bredt. Uten at det skal gå på bekostning av det som kanskje ikke oppfattes som det.

– Ja, takk, begge deler, altså?

Nilsen smiler.

– Noe sånt, ja.

Kunsten å si nei

Nei. Nei. Og atter nei. Det er ikke til å komme utenom at en stor del av jobben til Stine Nilsen vil være å si nei til folk. Rett og slett fordi at forholdet mellom alle som ønsker å oppføre forestillinger på scenene til Dansens Hus og kapasiteten på stedet ikke står i relasjon til hverandre. Hvor komfortabel er den nye sjefen med akkurat den delen av jobben?

– Å si nei er ikke det jeg liker best. Men samtidig må jeg jo det. Jeg har jo vært leder før. I tillegg til lederjobben i London, var jeg kunstnerisk leder for Coda-festivalen i sju år. Så dette er ikke nytt for meg, sier hun.

Nilsen forteller at det holdes åpne søknadsrunder for norgesbaserte kunstnere to ganger i året. Etter søknadsfristene gjør hun og et kunstnerisk råd en vurdering som munner ut i et tilbud om å settes opp på Dansens Hus til et utvalg prosjekter. I 2025, som i foregående år, vil det bli spilt i underkant av 170 forestillinger. Det inkluderer også internasjonale forestillinger, noen forestillinger som er basert på samarbeid med flere norske festivaler, samt en del barne- og familieforestillinger. Og som om ikke det var nok: Det ligger også i institusjonens mandat å bidra til utviklingen av dans i Norge gjennom å samprodusere med norgesbaserte koreografer. Dessverre er det slik at det ikke er plass til alle som ønsker å vise forestillingene sine på Dansens Hus.

– Norge er et lite land, det norske dansemiljøet er knøttlite. Hvordan er det å gi avslag til folk som du nødvendigvis vil møte seinere?

– Nå er jeg ikke alene om dette. Men …

Hun trekker på skuldrene.

– Jo, miljøet er lite, og jeg møter jo folk over alt som har fått avslag på sine søknader hos oss. På huset her. På gata. Jeg må jo forholde meg til dem.

– Og det går greit.

– Ja, det gjør det. Min tilnærming er å si tusen takk for søknaden, men dessverre fikk vi ikke plass denne gangen. Og så samtidig be dem holde meg oppdatert om hva de driver med.

– Og det er ikke bare en floskel?

– Nei. Jeg mener det virkelig. Vi har ikke kapasitet til å gi grundige tilbakemeldinger til alle som får avslag, men jeg forsøker å ta noen mentale notater, slik at hvis – eller kanskje heller: når – jeg møter dem, så kan jeg forhåpentligvis gi dem et mer utfyllende svar.

Skadefri

Stine Nilsen danser ikke så ofte selv lenger. Og det synes hun er synd. Men privat er hun ikke vanskelig å be.

– Når jeg er på fest og sånt, tar det vanligvis ikke lang tid før jeg er på dansegulvet. Og da tror jeg selvfølgelig at jeg er like god nå som jeg var for 20 år siden. Ha-ha!

– Er ikke det knyttet en viss risiko til det? Altså, når tidligere proffer, med litt innabords, kaster seg ut i dansen? At man gjør ting som kanskje ikke er så lurt uten å varme opp først, for eksempel?

Nilsen smiler skrått.

– Jeg skjønner hva du mener, og sånt forekommer. Men jeg tar det ikke så langt ut. Jeg har faktisk – bank i bordet! – aldri skadet meg som danser.

– Er ikke det veldig uvanlig?

– Tja. Jo. Det er kanskje det? Jeg ga meg jo tidlig, og det har nok hatt noe å si. Jo lenger man holder på, desto større sjanse for skader. 

– For å gjøre en god jobb som kunstnerisk leder, hvor viktig tror du det er å ha dansebakgrunn selv?

Bak de store brillene, øverst på neseryggen til Nilsen, kommer en liten rynke til syne.

– Den diskusjonen har gått i alle land til nær sagt alle tider. Jeg har tro på variasjon. Selv om jeg er kunstnerisk leder og har det endelige ansvaret for det kunstneriske, er vi et team som jobber her. Med forskjellig bakgrunn. Og det tror jeg er bra. På alle måter.

– Aha! Det handler igjen om mangfold?

Nilsen smiler.

– Ja. Mangfold er bra. Både på scenen og bak den.