Verden har venta i spenning på det nye notasjonsprogrammet. Forhistorien er at Avid for noen år siden kjøpte opp Sibelius, og så sparket det opprinnelige utviklerlaget. Steinberg ansatte de gamle Sibelius-utviklerne, og i fjor kom resultatet, som er kalt Dorico.

Spørsmålet er om oppkomlingen leverer. Trond Lindheim og Oddbjørn Aase har satt seg grundig inn i programmet – delvis frivilig, delvis på oppfordring fra Musikkultur.

Nytt brukergrensesnitt

– Det første som møter en er at prosessen er delt opp i fem steg. Dette prinsippet er oversiktlig og godt, sier Aase.

Helt til venstre på menylinja står det «Setup», og der begynner man. Her bestemmer du besetning, skriver inn tittel og komponist, eventuelt antall satser og andre metadata. Neste steg er «Write», rett og slett innskriving av noter. Så kommer «Engrave», som kan beskrives som forlagsdelen av programmet: Hva slags fonter skal brukes, hvordan notesystemene fordeles utover arkene etc. Deretter kommer «Play», hvor du kan styre avspillingen av notene dine og til sist «Print».

– Separering av noteskrivingen og avspillingen er smart. I andre program, og særlig Sibelius som jeg kjenner, så vil for eksempel det å flytte tempoangivelser påvirke avspilling av partitur og stemmer. Plutselig starter tempoendringer for sent. Skal jeg straffes, bare fordi jeg synes det ser penere ut at «Allegro» står litt lenger til høyre, utbryter Lindheim, ler og fortsetter:

– Til forskjell fra de andre notasjonsprogrammene, kan Dorico skrive inn nye ideer midt i et allerede notert forløp, og forskyve alt det andre feilfritt. Man kan leke seg mer, uten å være redd for følgefeil.

For ekte arrangører og notenerds

– Mye tyder på at programmet er skapt av skikkelige notasjons-nerder. Det er nesten rørende. Mitt råd til nybegynnere er: Ikke rør standardinnstillingene, sier Lindheim.

– Men foreløpig kan du ikke spille inn noter i real-time, sier Aase.

– Musikken må fremdeles skrives inn ved hjelp av tastaturet. Dette vil garantert komme i senere oppdateringer, men per i dag er det negativt.

Dorico ser tilsynelatende på utviklingen av programmet som en flertrinnsrakett.

– Den første versjonen hadde ikke engang mulighet til å sette inn første og annet hus! Fortsatt finnes ikke codahjul direkte i programmet. Man må på en litt klønete måte kopiere det inn. Dette kommer garantert til å bli inkludert i senere versjoner, men det er litt rart, sier Aase.

– Det at det ikke finnes real-time innspilling, gjør det litt ubrukelig for meg, sier Lindheim og spiller den langsomme satsen fra Ravels pianokonsert i G.

– Denne lange, vakre og fullstendig asymmetriske melodien ville jeg spilt inn perfekt på første tagning. Det tar mye lengre tid å skrive den inn, sier han.

– Snakk for deg selv, sier Aase og ler.

– Programmet er fascinerende, men det er overhodet ikke ferdig, svarer Lindheim.

Diskusjonen fortsetter videre om flere detaljer og panelet er enig om at Dorico har valgt å satse på kvalitet fremfor kvantitet.

– Det er som å gå på en gourmetrestaurant der de kun har forrett. Men den er til gjengjeld perfekt, sier Lindheim, og antar at dette betyr at Steinberg har langsiktige planer for programvaren.

Den forsvunne manual

– Jeg elsker manualer, sier Lindheim.

– Men Dorico har ingen. Derimot har de integrert info-hub, facebookside, aktivt brukerforum og en haug med YouTube-videoer. Veldig moderne.

Aase sier at det nok er helt bevisst, og forklarer at på den måten er infoen alltid oppdatert.

– Rett som det er dukker signaturen Daniel opp i forumet, som er. Dette er Daniel Spreadbury, en av utviklerne. Det viser at Dorico tar bruken av sosiale nettverk på alvor. På denne måten utnytter de fleksibiliteten i å ha alt på nett.

– Dorico er veldig laptopvennlig. Man kan enkelt reise kun med laptop og likevel få skrevet noter. Med Sibelius må jeg ha med en ekstra numerisk keypad, som er signifikant for bruk av programmet, og gjerne et MIDI-keyboard.

Hvem er brukeren

Panelet liker det de ser og sier at Dorico er et fullverdig program med spennende muligheter, som ikke er utviklet til sitt fulle potensial. Foreløpig vil nok mangelen på mulighet til å spille inn i real-time skremme vekk de som er MIDI-sterke, men notesvake. Men våre testere er enige om at for dem som er dus med noter og vant til å skrive og lese partitur, er dette bra.

– Man må bruke litt tid på å sette seg inn i det. Det er noe asketisk over det enkle brukergrensesnittet, og Dorico er annerledes på mange måter, sier Aase og viser et eksempel:

– Hvis du skal skrive en symfoni med flere satser, eller en hel musikal, så vil du i andre program lage én fil for hvert nummer eller hver sats.

– Og har musikalen 32 nummer, og du skjønner at du glemte noe da du startet, vil du måtte rette opp samme feil 32 ganger, skyter Lindheim inn.

– I Dorico organiseres dette internt i samme fil. Man kan dele opp i satser, man kan sjalte inn og ut instrumenter som kun er med i enkelte numre, alt kan justeres og endres kontinuerlig. De har rett og slett lagt organisering av stemmer og partitur til et overordnet nivå, hvor hele produksjonen organiseres som ett prosjekt. Men fortsatt er mange detaljer såpass uferdig at man må være kreativ og litt velvillig. Trommesettnotasjonen er fremdeles bare rar, men det kan omgås ganske enkelt, sier Aase.

Juryens dom

Oddbjørn AaseNYSKAPENDE: Insert-funksjonen: Ingen bindebue-/punkteringsfeil, musikken flyter feilfritt utover, helt uavhengig av taktstreker og taktarter.POSITIV: Det overordnede nivået med satser/enkeltnumre samlet i samme fil.NEGATIV: Man behøver en fysisk dongle hvis programmet skal være installert på flere maskiner samtidig.

Trond LindheimNYSKAPENDE: Å løsrive seg fra det utvidede tastaturet og kun bruke laptop.POSITIV: Linked dynamics – kopierte styrketegn endres automatisk hvis originalen endres.NEGATIV: Hvor er manualen? Kall meg gjerne gammeldags.