– Vreeswijk ville at jeg skulle skrive musikk om Hamsun

Ketil Bjørnstad og en kaffekopp. Solen skinner inn i arbeidsværelset hans som er fylt av bøker, kunst og eksklusive utgivelser av klassisk musikk.

– Jeg er glad for å kunne snakke om dette temaet, sier han.

– Hva er det som får deg til å velge et bestemt dikt eller en bestemt dikter for å tonesette?

– Det er egen fascinasjon. Veldig mange av de prosjektene jeg har gjort, både samarbeidsprosjekter med levende lyrikere og tonesetting av avdøde, er lystbetont.

Teksten skal flyte

En av hans første tonesettinger var av Knut Hamsun.

– Det var opprinnelig Cornelis Vreeswijk som ville jeg skulle gjøre det. Han var blitt syk, og kunne ikke gjøre det selv.

I stedet fikk han med sin nære venn Ole Paus på prosjektet. Albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun kom i 1982.

– Da sto jeg der med disse sangene. Da tenkte jeg at Ole ville være vel så spennende å ha med siden Cornelis ikke var frisk. Han døde jo ikke lenge etterpå, sier Bjørnstad.

– Hvordan ble du og Vreeswijk kjent?

– Vi hadde samme manager, Kalvøyafestival-generalen Paul Karlsen. Han hadde alltid spennende ideer for sine artister, og han ønsket å koble sammen meg og Cornelis.

– Cornelis og jeg hadde en veldig fin tone da han spilte inn justisminister Aimar Sørenssens Samba på Leve Patagonia. Det var en stor ære at han i det hele tatt ville spille inn sangen, siden jeg både hadde ansvaret for tekst og melodi.

Bare måneder etter innspillingen satt de på Lorry og planla Hamsun.

– Men så ble han veldig svekket. Jeg jobbet videre med sangene og gikk i tenkeboksen. Det gikk noen måneder til, kanskje år, for min respekt for Cornelis var enorm.

Så skjønte han at Cornelis aldri ville makte å synge inn Hamsun-sangene, og Paus ble kontaktet.

Paus og Bjørnstad hadde tett dialog gjennom hele deres voksne liv. Paus var dessuten Hamsun-elsker av rang.

– Han tente umiddelbart på ideen, og fire år etter Leve Patagonia-innspillingen med Cornelis, gikk vi i studio. Etter min mening har Ole aldri sunget bedre enn på den produksjonen. Det var fantastiske studio-dager sammen med musikerne.

Ikke-metrisk kortprosa

Bjørnstad omtaler Hamsuns vers som metriske, en beskrivelse han kommer tilbake til gjentatte ganger.

– Det er en utfordring for en komponist.

– Jeg synes jeg skriver bedre melodier jo friere formen diktet har, for da må jeg ta noen valg. Og noen ganger må jeg gjenta tekst.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg tviholder på det melodiske. Ordene skal ikke være fragmenter eller lydskulpturer, men flommende tekst.

Bjørnstad er opptatt av hvordan diktets rytme, versefot, eller mangel det, påvirker hvordan man komponerer.

– Omtrent et år etter Hamsun-plata fikk jeg en utfordring fra Bærum kommune og min venn Wilhelm Seyfarth om å tonesette dikt-eposet Aniara.

Aniara. En revy om mennesket i tid og rom, er et episk dikt av den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson. Det ble utgitt i 1956 og ble noen år senere utvidet som en opera i to akter av den svenske komponisten Karl-Birger Blomdahl. SVTs tv-produksjon av operaen fra 1960 ligger på YouTube og er verdt en titt.

– Også her er det mye som er metrisk, men det ligger på et plan som ofte går mot det prosalyriske.

Denne oppgaven satte i gang tanker hos Bjørnstad som ga ham ideer videre.

– Det morsomste er at jeg fikk sansen for å tonesette dikt som har mer prosaform etter dette. Rent rytmisk heller diktene mer mot skjønnlitteraturen. Man kan si ikke-metrisk kortprosa.

– Hvordan påvirket Blomdahls opera deg i din tonesetting av Aniara?

– Det er jo en avantgarde opera. Musikken er seriell, altså tolvtonemusikk. Fantastisk på sine premisser. Men jeg beveger meg sjelden i dette landskapet nå. Vi gjorde den på svensk med blant andre Lill Lindfors og Göran Fristorp.

Det episke i Martinsons dikt gjør at Bjørnstad kommer inn på Bibelen og Det gamle testamente.

– Vi uroppførte Forkynneren, som het Predikerens bok i gamle dager, i Oslo Domkirke i februar. Min ektefelle Catharina Jacobsen, som er dreven journalist og oversetter, gikk igjennom teksten og konsentrerte seg om det eksistensielle. For dette er en veldig filosofisk tekst.

Teksten det snakkes om har delvis vært brukt av flere, blant andre Pete Seeger og i den forlengelsen The Byrds i låten «Turn! Turn! Turn!» – som på ingen måte må sammenlignes med Bjørnstads arbeide.

– Dette er jo en gave til meg som komponist, for det melodiske ligger ikke på et fat, men man må lete etter det. Du må utfordre deg på en mer kreativ måte, gå en lengre vei.

– Når man snakker om religiøse tekster: Går man inn i det med mer ærbødighet enn andre tekster?

– Man går inn i alle tekster med ærbødighet. Akkurat som man gjør med store diktere som går inn de fundamentale temaene.

– Jeg har hatt gleden av å tonesette Edith Södergran. Det var helt fantastisk for meg. Det samme gjaldt tonesettingen av Salomos Høysang for Lill Lindfors og Tommy Nilsson.

– Kan man ende opp på en blindvei?

– Det er jo nettopp det man kan, men like ofte finner man en sidesti og en ukjent fjelltopp. Og plutselig ramler noe ned i fanget. Man må utfordre seg og tenke lengre melodilinjer. Det er spennende.

Nære popsangen

– Du snakker ofte om form. Kan du si mer konkret hvordan formen påvirker deg som komponist?

– Det påvirker veldig. Det ikke-metriske er en mye vanskeligere vei, for melodien gjemmer seg mer i teksten. Jeg var veldig glad for at jeg fikk lov til å tonesette den heftige prosalyriske teksten Edvard Munch skrev til Skrik.

Teksten er kjent via Kari Bremnes i en innspilling for Kirkelig Kulturverksted i 1993.

Bjørnstad siterer åpningen:

«Jeg gikk bortover veien med to venner. Solen gikk ned. Jeg følte som et pust av vemod. Himmelen var plutselig blodig rød.»

Han stopper litt og tenker seg om.

– Det er ikke et dikt. Det er en refleksjon. Og fra dette kunne man lage en mini-symfoni. Det ble en veldig spesiell innspilling. Marius Müller kom i studio og la et gitarkor som er blitt klassiker. Audun Kleive og Paolo Vinaccia på perkusjon, Bjørn Kjellemyr på bass og jeg på piano.

– Og vet du, da var vi både nær popsangen, men også langt unna. Det er jo der jeg liker best å være.

Hadde prestasjonsangst

– I utgangspunktet er alle dikt nesten umulig å tonesette, sier Bjørnstad i arbeidsrommet sitt.

– Har du et langt, tilnærmet perfekt dikt av Stein Mehren, så roper ikke det akkurat etter musikk. Særlig ikke når forfatteren selv leser det. Det er nok i seg selv.

Mehren og Bjørnstad jobbet sammen på oratoriet Himmelrand og platen For den som elsker sammen med Frøydis Armand.

– De to prosjektene har vært helt avgjørende for meg for det å sette mot i meg til å fortsette med dette. Mehren var veldig entusiastisk. «Er det slik du tenker det diktet», sa han.

På spørsmål om Bjørnstads favoritter blant egne tonesettingsprosjekter, lander han umiddelbart på Mehren.

Han lever videre i alt som jeg ikke har gjort med ham. Alle hans dikt berører meg på en merkelig måte. Det er noe med bildebruken og ikke minst kjærlighetsperspektivet opp mot det eksistensielle. Man kjemper for sine liv, det er alvor i alt han gjør.

Ikke lenger interessert i det atonale

Samtidig som Bjørnstad trekker frem det følelsesladede arbeidet med Stein Mehren, er det også et annet gjentagende samarbeid som gir han mye.

– På dette skyhøye nivået skriver også Lars Saabye Christensen. Samarbeidet med ham har betydd utrolig mye for meg, og vi er kanskje ennå ikke ferdigskrevet sammen.

Bjørnstad har gitt ut to album med Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen basert på sistnevntes reisedikt. Between Hotels And Time og A Suite Of Poems er begge melodiske, harmoniske utgivelser.

Er Bjørnstads musikk alltid slik forresten?

– Alltid! Det er nesten et prinsipp. Mange moderne tonesettinger er ofte såkalt seriell musikk, og det er også en vei å gå, men jeg er ikke så interessert i det. For all del, jeg har spilt en del atonal/fritonal musikk – Finn Mortensen og Fartein Valen for eksempel – men det er ikke der jeg ønsker å sette inn energien min nå.

I år er Bjørnstad aktuell med en utgivelse av musikalversjonen av Terje Vigen. Den ble oppført for syv år siden i Fjæreheia Amfi. Bjørnstad skrev musikken, Bjørn Ole Rasch var med som musikkprodusent, kapellmester og arrangør og Birgit Amalie Nilssen hadde regi.